All congregations in the Church of Norway have to make their own local plan for Christian education, according to a National curriculum. In this article we are following six congregations in their working process, and we are asking how the congregation can learn from the process for congregational planning in general. As theoretical perspectives we use Van Gelder’s technical and cultural changes and Senge’s five disciplines of learning organizations. We see that congregations can learn different attitudes and skills. The working process develops didactic insight and competence among staff and volunteers. Developing work about core activities in the congregation is not only a systematic, technical working process. It is especially a cultural endeavor, where you have to deal with different ideas, visions and values.    Keywords: Christian education, Church of Norway, developing local plan, learning congregation  SammendragAlle menigheter i Den norske kirke må utvikle sin egen lokale plan for trosopplæring. Artikkelen utforsker arbeidsprosessen med lokal plan i seks menigheter og undersøker sammenhengen mellom dette planarbeidet og utviklingsarbeid i menigheten generelt. Vi bruker Van Gelders skjelning mellom tekniske og kulturelle endringer, samt Senges fem disipliner for lærende organisasjoner som teoretiske perspektiv. Menighetene lærer ulike holdninger og ferdigheter gjennom planarbeidet. Det gir didaktisk innsikt og økt kompetanse hos ansatte og frivillige. Utvikling av en plan og gjennomføring av kjerneaktiviteter i menighetens trosopplæring er mer enn en systematisk, teknisk arbeidsprosess. Utviklingsarbeidet innebærer også kulturelle utfordringer, der en må bearbeide ulike ideer, visjoner og verdier. Nøkkelord: Trosopplæring, Den norske kirke, utvikling av lokal plan for trosopplæring, lærende menighet

Når dette skrives, er det snart 15 år siden trosopplæringsreformen ble vedtatt i Stortinget. Tiden er inne til å spørre om reformen har innfridd de mål og forventninger som var ved oppstarten, og hva som er veien videre. Vi vil i denne artikkelen reflektere over noen av utfordringene vi ser. For det første har vi i langt større grad fått et flerreligiøst/religionsmangfoldig samfunn. Barn og unge møter gjennom skolen, og særlig KRLE-undervisningen, religionsmangfoldet i direkte eller indirekte forstand. Kirken kan ikke forutsette at barna som kommer til trosopplæring, har et innenfrablikk på kristendom gjennom skolens undervisning eller hjemmefra. For det andre er omfanget av kristendomsundervisning for barn og unge blitt mindre, også for de som blir døpt. Trosopp-læringsreformen skulle gi opplæring til alle døpte. Tallenes tale er imidlertid tydelig: om lag en fjerdedel er med på trosopplæringstiltak før konfirmasjonstiden. Majoriteten av de døpte er ikke med i en systematisk opplæring fra småbarnsalderen. Trosopplæring skulle erstatte bortfall av rundt 300 timer kristendomsundervisning i skolen. Det har altså for de fleste ikke skjedd. På bakgrunn av utviklingen de siste ti-årene vil vi reflektere over konsekvensene av at barna lever i en flerreligiøs kontekst, og utfordringen med kirkelig undervisning for alle døpte. Vi spør hvordan kirken i enda større grad kan oppnå de gode mål og intensjoner som lå til grunn for trosopplæringsreformen.

No abstract

Ingress“Det tar mye tid å samarbeide skikkelig”, sier en prest i Den norske kirke. Dette er en erfaring mange ansatte har gjort seg i arbeid med trosopplæring for barn og unge. Tradisjonelt har frivillige drevet kirkelig arbeid med og for barn og unge i regi av frivillige organisasjoner. I Den norske kirkes trosopplæring er det nå i hovedsak ansatte medarbeidere som har ansvar og legger til rette for frivilliges involvering. Artikkelen undersøker hva menighetsledere tenker om frivillige i trosopplæringen. Hva gjør den nye ad-hoc-frivillighet med kirken? Hvordan skal en motivere og involvere frivillige, og hvordan skal disse ledes? Dette er noen av spørsmålene artikkelen vil reflektere over.

No abstract