No abstract

No abstract

No abstract

Amerikanske velgere går sjelden til urnene med utenrikspolitikk fremst i tankene, like lite som amerikanske presidentkandidater stiller til valg fordi de er interesserte i internasjonal politikk. «It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs», sa Woodrow Wilson etter at han hadde blitt valgt som president i 1912 (Brands 2004: 503). Men presidenter får ikke velge hvilken verden de møter, og Wilson måtte som kjent ikke bare lose USA gjennom første verdenskrig, men endte også opp som Folkeforbundets store forkjemper. Wilson, som hadde skrevet sin statsvitenskapelige avhandling om Kongressen (for øvrig den eneste presidenten noen sinne med doktorgrad), møtte en ironisk skjebne da hans ettermaele til slutt ble torpedert av Senatet som nektet å ratifisere Versailles-traktaten i 1919. Fra og med januar 2017 er det president Donald J. Trump som representerer og forsvarer USAs og dets alliertes posisjon i verden. Like lite som man visste hva som ventet USA bare noen få år etter presidentvalget i 1912, kan vi ikke si med sikkerhet hva som vil møte en president Trump de neste fire årene. Det ser likevel ut til å vaere relativ enighet om at Vesten er inne i en ustabil periode hvor den gamle, liberale verdensordenen som USA satte opp mellom 1941Á1949 vil bli testet (Jones, Wright et al. 2014). Det man kanskje ikke helt hadde tenkt seg var at en av de største stresstestene vil komme fra USA selv. Jeg vil i denne artikkelen argumentere for at det er mulig å skjelne to ulike utenrikspolitiske perspektiver fra Trump og hans naermeste rådgivere, inkludert visepresident Mike Pence. Kun ett av disse to innebaerer en grunnleggende utfordring av USAs dominerende utenrikspolitiske tradisjon siden 1945, men til gjengjeld

No abstract