No abstract

Studentresponssystem (SRS) har vaert brukt over lengre tid i flere utdanninger, men har forholdsvis nylig blitt tatt i bruk innen sykepleierutdanningen. Å ta i bruk SRS i større klasser er en tilnaerming for å aktivisere og engasjere studenter under forelesning. Hensikten med studien var å beskrive hva sykepleierstudenter opplever som hensiktsmessig bruk av SRS med tanke på deres laering. Data ble samlet fra ett fokusgruppeintervju med fire andreårs sykepleierstudenter som gjennomførte kurs i palliativ omsorg i 2013. Tre temaer ble identifisert; valg av pedagogisk metode som fremmer laering, tilbakemelding til og fra laerer, og gjennomføring av avstemning. Funnene tyder på at hensiktsmessig bruk av SRS forutsetter engasjerte laerere som kombinerer SRS med pedagogiske metoder som tilrettelegger for refleksjon og interaksjon mellom studentene, og mellom studenter og laerer.

Fortettet og bra om behandlingsresistens ved psykiske lidelser2 516 Charles B. Nemeroff, red. Management of treatment-resistant major psychiatric disorders 366 s, tab, ill. Oxford: Oxford University Press, 2012. Boken bør appellere bredt til leger som behandler mennesker med psykiske lidelser, fra allmennleger til spesialister i psykiatri, men også til kliniske forskere.Det er 15 kapitler, hvorav det første omhandler behandlingsresistens som generelt fenomen. De øvrige kapitlene er viet de ulike terapiområdene depresjon, bipolar lidelse, ulike angstlidelser, anorexia og bulimia nervosa, schizofreni, rusmisbruk, personlighetsforstyrrelser og insomni. I siste kapittel tar forfatterne for seg stemnings-og angstlidelser hos barn og ungdom.De fleste kapitlene inneholder tabeller, men figurene er få. Kapitlene har en stringent oppbygning og avsluttes med en oppsummering/konklusjon og eventuelle interessekonflikter, i tillegg til fyldige referanselister.Bidragsyterne tar for seg det svaert utbredte problemet behandlingsresistens ved psykiske lidelser. Begrepet er ikke entydig definert, men avklares i forhold til de ulike lidelsene innledningsvis i kapitlene. Kapitlene er skrevet av eksperter med omfattende publikasjonslister innenfor sine respektive områder. De tar i all hovedsak for seg medikamentell og psykoterapeutisk behandling, selv om også annen biologisk behandling som elektrokonvulsiv terapi og transkraniell stimulering omtales i relevante kapitler. Evidensgrunnlaget for både førstevalgsbehandling og strategier ved behandlingsresistens presenteres på en nøktern måte med påfølgende råd om mulige fremgangsmåter når førstelinjetiltakene ikke fører til målet. På samme måte påpeker forfatterne også de mange hullene i evidensgrunnlaget, og i noen grad fremmer de anbefalinger for videre kliniske studier.Et karakteristisk trekk er bokens knappe form. Selv om det er forskjeller mellom kapitlene, er teksten gjennomgående stramt redigert og rikt understøttet av oppdaterte referanser. Fordelen er at leseren i løpet av de om lag 350 sidene får svaert mye oppdatert og klinisk relevant kunnskap om et komplisert tema. Boken blir på grunn av det begrensede omfanget overkommelig lesning fra perm til perm, og fungerer ikke bare som et oppslagsverk. Hensynet til knapphet har selvsagt også sin pris: Teksten er tett og krevende, selv om tabellene bidrar til løse opp teksten noe. Videre har man på redaksjonelt nivå formodentlig måttet velge noe vekk. For eksempel tar man i kapitlet om behandlingsresistente personlighetsforstyrrelser bare for seg den emosjonelt ustabile personlighetsforstyrrelsen. Videre begrenser man seg til å omtale biologisk og psykoterapeutisk behandling, mens man for eksempel ikke nevner psykososiale tiltak. Til sist, som redaktøren selv er inne på, er kapitlene, med ett unntak, skrevet av amerikanske forfattere og refererer til et amerikansk psykofarmakologisk armamentarium. Sistnevnte oppleves ikke av undertegnede som noe vesentlig problem.Jeg anbefaler boken på det varmeste til hjelp i behandlingsresistent...