Collaboration and communication are crucial factors in handling crises, whether the crisis is a serious landslide requiring emergency response for several days or a pandemic lasting for months. This article describes and analyses the governmental relationship with the local communities in critical situations with the COVID-19 pandemic as a case. In the Norwegian administrative organisation, the county governors have a defined role in their emergency responsibilities, including being chairpersons of the County Emergency Council (CEC). The Norwegian emergency system is organised with samvirke (translated to English as coordinated cooperation) as a core constituency. In this system, voluntary organisations have a formalised role in taking an active part in crisis handling. The inclusion of voluntary organisations in the CEC, as seen by the county governors, is used as a case study. The challenges of collaboration can be analysed using the terms independence, trust, and loyalty. Data are collected from governing documents and interviews with the county governors. The main factor in successful coordination is the governors' ability to support the municipalities and the local communities. They must balance between wants of independence and state control. The art of this balancing act is the topic of this article.

SAMVIRKE SOM PRINSIPP I BEREDSKAPSARBEIDET Samvirke som prinsipp i rednings-og beredskapsarbeidet ble opprinnelig introdusert i forvaltningen i forbindelse med den statlige organiseringen av redningstjenesten i Norge på 1960-tallet. Stortinget behandlet den 9. mai 1963 St.meld. nr. 86 (1961-62), som omhandlet Redningsutvalgets innstilling. 1 Da ble følgende forutsetninger lagt til grunn: Om samordningen av de forskjellige organer og hjelpemidler, hevder utvalget at det må foregå et intimt samvirke mellom de ulike instanser og at aksjonene må skje i samsvar med retningslinjer som er trukket opp på forhånd. Bare på den måten kan en oppnå at hjelpemidlene brukes best mulig. 2 og Det frivillige hjelpearbeid som gjøres av de forskjellige redningsinstitusjoner, og enkeltpersoner bør vaere den grunnvoll som også fremtidens redningstjeneste hviler på. 3

Samvirke er en form for organisasjon med tradisjoner langt tilbake i tid. Samtidig er samvirke en arbeidsmåte for samarbeid og samhandling. Likevel er det noe mer og annet enn samarbeid og samhandling. Samvirke betyr også tillit og felles forståelse. Tradisjonelt er samvirke basert på frivillig og åpent medlemskap og demokratisk styring. Samvirke har vært en grunnleggende arbeidsform for norsk redningstjeneste siden den ble formelt etablert i 1960-årene. Beslutningsgrunnlaget viser tydelig at basis for all redningstjeneste i Norge var en dypt forankret vilje til å hjelpe når ulykker skjer. Redningstjenesten angår hele samfunnet, og staten bruker egne ressurser samtidig som den legger til rette for at frivillige organisasjoner og private aktører kan bidra med sin kapasitet og sin kompetanse. Samvirke som arbeidsform i redningstjeneste og beredskapsarbeid er unikt for Norge. Gjennom beredskapssamvirke er det utviklet hensiktsmessige og effektive samarbeidsformer mellom offentlige og frivillige ressurser, bygget på tillit, nærhet og lokalkunnskap. Selv om dette er verdier og arbeidsmåter som burde være ideelle for å håndtere vanskelige situasjoner, er det trusler. De ytre truslene ligger i en samfunnsutvikling med stadig mer målstyring, sterkere profesjonalisering, utfordringer av det tillitsbaserte, og mer sentralisering og effektivisering. De indre truslene er konsekvenser av manglende kunnskap og forståelse, manglende helhetssyn og uklarhet i roller, ansvar og ledelse. Målet med denne avhandlingen er å se nærmere på beredskapssamvirke som arbeidsform, både i seg selv med sin historie og sine erfaringer og i lys av de truslene det står overfor. Hovedproblemstillingen for dette arbeidet er: Hva karakteriserer samvirke som arbeidsform i redningstjeneste og beredskapsarbeid i Norge, og hvilke trusler står denne arbeidsformen overfor i dag? For å finne svar, måtte problemstillingen operasjonaliseres. Dette er gjort gjennom å stille forskningsspørsmål. Disse spørsmålene er beskrevet og belyst i avhandlingens kunnskapsgrunnlag, søkt ytterligere forstått gjennom dokumentanalyser og intervjuer med informanter, og drøftet i lys av ulike teorier og erfaringer. Spørsmålene er: Hva forstås med samvirke som arbeidsform? Hvordan skiller denne arbeidsformen seg fra samarbeid i allmenn forstand? Hva slags forskningsbasert kunnskap kan gi bedre forståelse av beredskapssamvirke? Hva er de frivillige organisasjonenes bidrag i redningstjeneste og beredskapsarbeid? Hvordan er aktørenes egen forståelse av beredskapssamvirket? Hvilken betydning har lokal kunnskap og lokal historie for medvirkning i beredskapsarbeidet? Hvilken betydning har tillit og gjensidig respekt? Hvordan påvirkes samvirke av sentralisering og andre effektiviseringsreformer som berører beredskapsoppgaver? Hvilken betydning har rolleforståelse og ledelse for arbeidet med samfunnssikkerhet? Hvordan kan kunnskap om rolleforståelse og ledelse i beredskapsarbeidet styrke samvirkegrunnlaget og dempe spenningen mellom sentrale direktiver og lokale aktører? Strukturendringer, sentraliseringer og ulike effektiviseringsreformer vanskeliggjør samarbeid på tvers av det profesjonelle og det frivillige. Verdien av lokalkunnskap og helhetsperspektiv blir mindre synlig når det ikke er så lett å måle. Det samme gjelder det humane perspektivet, trangen til å hjelpe, som de frivillige organisasjonene er garantister for. Manglende kunnskap og fravær av møteplasser fører til mangelfull ledelse og dårlig samordning For å utvikle samvirke som arbeidsform, trengs også kunnskap og øvelser – helst sammen.

No abstract