En brikke ingen turte røre

Abstract

Hvorfor bidro Norge med militaere styrker til United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL) i 1978? Hvorfor trakk ikke Norge sine styrker ut da det viste seg at nordmennene ikke hadde noen mulighet til å oppfylle FNs mandat, og da situasjonen på bakken gikk fra vondt til verre og var direkte farlig for norsk militaert personell? Litteraturen rundt årsakene til at norske soldater ble sendt på FN-oppdrag, har vaert sentrert rundt to motiver: sikkerhetspolitiske egeninteresser og altruisme. Denne artikkelen analyserer hvordan disse to motivene kom til uttrykk vedrørende den norske deltakelsen i UNIFIL. Samtidig var det klart for norske myndigheter at de hadde et svaert begrenset handlingsrom i Libanon. Norges deltakelse skyldtes i utgangspunktet FNs saerstilling i norsk utenrikspolitikk. Avgjørelsen om å delta ble tatt på autopilot, men da soldatene først var i Libanon, oppfattet norske myndigheter at bordet fanget. FNstyrken ble en fast brikke ingen turte flytte på. De politiske omkostningene ved å trekke seg ut ble vurdert som for store, selv om situasjonen ble radikalt endret som en følge av den israelske invasjonen i 1982. Samtidig anså norske militaere ledere oppdraget som meningsløst.