Kultur for å delta - Når kulturpolitiske idealer skal realiseres i praktisk kulturarbeid

Abstract

Kulturviter og forsker ved Telemarksforsking. Hun har arbeidet med forskningsprosjekter og evalueringsoppdrag innenfor kulturpolitiske emner som kultur for barn og unge, visuell kunst, musikk, film, museum og kulturnaering.

«Relevant for livet og skolekvardagen». En analyse av relevansbegrepets inntog i Den kulturelle skolesekken

“…Flere forskere trekker fram at DKS har vokst fram som et svar på kritikken mot en kulturpolitikk basert på kulturelt demokrati, der alt er likeverdig og det eksperimentelle i kulturproduksjon så vel som i formidling får plass (Breivik og Christophersen 2013;Hauge, Knutsen og Ervik 2017;Haugsevje, Hylland og Stavrum 2016). På 1990-tallet målbar både kulturpolitikken og utdanningspolitikken argumenter for at skolen skulle vaere et sted for å nå alle barn og unge og utvikle deres forståelse av og erfaringer med nasjonens kulturelle verdier (St.meld.…”

“…Imidlertid er det rapportert i ulike evalueringer av DKS at en slik oppsplitting ikke fungerer godt (se for eksempel Breivik og Christophersen 2013; Haugsevje, Stavrum og Heian 2019). I en av rapportene som det ble referert til, Heian, Haugsevje og Hylland (2016), beskrives en evaluering av DKS Buskerud hvordan det kommer fram «at skolene selv ikke ønsker realisering av laeringsmål som det mest sentrale med DKS», noe som kan bety at skolene oppfatter framføringen som det viktigste (s. 42).…”

“…I omtalen av DKS framstår derimot medvirkningsbegrepet som snevert. At det er stor forskjell på hvordan medvirkning skrives fram, kan ses som paradoksalt, dels fordi Kulturtankens rolle er å forvalte ordningen, og dels fordi det i kulturpolitikken, over flere år, har blitt brukt mye ressurser for å få kunnskap om barn og unges utbytte av DKS, ut fra en overbevisning om at deres stemme i denne sammenhengen hviler på autentiske erfaringer (Borgen og Brandt 2006;Haugsevje, Hylland og Stavrum 2016;Stavrum 2013).…”

“…Inn i denne delen av DKS-ordningen posisjoneres noen elever ved at de gjøres til representanter for alle barn og unge i skolen og gis ansvar for å mene og ytre noe om hva som er bra og ikke bra for en veldig stor kategori av mennesker. I en av de rapportene som det henvises til i kapittel 12 og som ble diskutert ovenfor, Heian, Haugsevje og Hylland (2016), problematiseres det hvordan barn og unge har blitt en egen kulturpolitisk målgruppe: «at barn og unge er like forskjellige som voksne og derfor ikke kan ses på som en ensartet gruppe» (s. 23).…”