Weak Third Parties and Ripening: Revisiting Norwegian Interventions in Guatemala and the Israeli-Palestinian Conflict

Abstract

Can weak third parties contribute to ripening conflicts for resolution despite their lack of leverage? According to the core principles of ripeness theory, mediators with leverage have a clear advantage when it comes to ripening. What is often overlooked in the literature, however, is the important ways a weak mediator can contribute to ripening as well. This article explores two noteworthy cases of weak third party ripening – the Norwegian roles in the Oslo channel between Israel and the Palestinians, and between theurngguerrilla and the government in Guatemala. These cases demonstrate how careful interventions by weak third parties can help disputants see negotiations as a way out both in preliminary and later phases of negotiations. However, we also argue that weak third parties should not get involved in ripening unless they can call on a mediator with more leverage once substantial negotiations begin.

Norge i Latin-Amerika

“…Men gjennom spesialrådgiverens arbeid etablerte Norge seg i colombianernes bevissthet og fikk kanaler inn til sentrale aktører i konflikten. På samme måte som i Guatemala og andre internasjonale fredsprosesser var det viktig at Norge i Colombia fremstod som en ufarlig megler uten vesentlige egeninteresser og med minimale historiske, politiske og økonomiske forbindelser til landet (Nissen & Waage 2015;Nissen 2016). Aller viktigst var imidlertid nettverksbygging og innsats fra enkeltpersoner.…”

“…URNG ønsket å forhandle om menneskerettigheter, urbefolkningens stilling, haerens rolle, jordfordeling og flyktninger før det ble innført våpenhvile. Regjeringssiden ville ha det motsatt (Hauge 1998;Nissen & Waage 2015). Partene klarte ikke å bli enige og Norge hadde få midler og muligheter til å presse dem.…”