Kinodriften i Norge 1940–1945 var preget av nye politiske omstendigheter. I artikkelen utforskes spørsmålet om hvordan kinobransjens autonomi ble påvirket av den tyske okkupasjonen og NS’ forsøk på å gjennomføre nasjonalsosialistisk revolusjon. Arbeidshverdagen i kinobransjen ble sterkt påvirket av politiske utskiftninger og innføringen av nye institusjoner som hadde til hensikt å gjennomføre en omfattende reorganisering av hele film- og kinofeltet.Ideologisk påtrykk og politisk press fra tyske og norske aktører rundt programoppsetningen var et særtrekk. Krigssituasjonen skapte også generelt en del praktiske utfordringer. Det var likevel ikke slik at presset og hindringene for normal kinodrift var konstant eller like stort overalt. Artikkelen viser hvordan kinoene i Norge ble påvirket og rammet forskjellig, blant annet ut fra hva slags type kino det var snakk om.Ettersom kinoene ble forsøkt brukt som propagandakanal for den tyske okkupanten og NS, ble kinoene også et sted for «demonstrasjoner». Både tyske og norske myndigheter var klar over sprengkraften som lå i denne formen for hverdagsmotstand, og forsøkte å forebygge gjennom ulike tiltak.Dette førte til at de kinoansatte befant seg i et krysspress. Ved noen kinoer valgte ledelsen frivillig samarbeid med de nye kinomyndighetene. Ved andre kinoer valgte ledelsen en motstandsholdning. Men ved de aller fleste kinoene ble det staket ut en tilpasningskurs.Statens filmdirektorat hadde høye ambisjoner om total omlegging av det norske kinosystemet. Dette handlet ikke bare om ideologisk betingede målsetninger, men også om bransjespesifikk reformpolitikk. Artikkelen foreslår å se okkupasjonsperioden ikke som en parentes eller som en unntaksperiode i norsk film- og kinohistorie, men understreker kontinuitetstrekk mellom perioden før, under og etter andre verdenskrig. NS’ utskjelte film- og kinopolitikk la på mange områder grunnlaget for politikken på dette feltet etter 1945. Cinema in Norway from 1940 to 1945 was characterized by new political circumstances. This article explores the question of how the autonomy of the cinema industry was influenced by the German occupation and the attempt of Nasjonal Samling (NS) to implement a national socialist revolution. Cinemas were heavily influenced by political replacement of key personnel and the introduction of new institutions intended to undertake a comprehensive reorganization of the entire film and cinema field.Ideological pressure and political pressure from German officers and Norwegian officials and propagandists, was a distinctive feature. However, the political pressure and the practical obstacles were neither constant nor similar across the country. The article shows how different types of cinemas in Norway were affected in different ways.As cinema was used as a propaganda vehicle for the German occupier and NS, the cinemas also became a place of everyday resistance and organized civil resistance. “Demonstrations" in the cinemas were widespread.The cinema staff were in the line of fire, between intersecting demands, interests and expectations. At some cinemas, the management chose eager cooperation with the new cinema authorities. At other cinemas, the management chose resistance. However, most cinemas adapted professionally to the new laws of cinema politics.The Norwegian Film Directorate had high ambitions for a total restructuring of the Norwegian cinema system. This was not just about ideologically determined goals, but also about reform policies. The article suggests that the occupation period was neither a parenthesis nor an exceptional case in Norwegian media history, and accentuates several features of continuity before, during and after the occupation years. The scorned film and cinema politics advocated by the new regime during the occupation laid the foundation for government policy in the same areas after 1945.
