Forskning (Emilson & Johanson, 2017) viser at barns medvirkning i barnehagen ofte har et fokus på enkelt barns medvirkning, mer enn mot medvirkning som et spørsmål for fellesskapet. Formålet med denne avhandlingen er å få kunnskap om barns medvirkning i fellesskap i barnehagen. Avhandlingens teoretiske forankring har sitt utgangspunkt i Habermas’ (1984) kommunikative handlingsteori. Habermas kobles ofte til Frankfurterskolens andre generasjon og anses dermed også som tilhenger av den vitenskapelige innretningen som utvikles der, nemlig kritisk teori. Av spesiell interesse i denne avhandlingen er helhet-del- tenkningen som Habermas eksempelvis bekriver gjennom sin livsverden- og systemtenkning, samt hans perspektiver på kommunikativ og strategisk rasjonalitet. I studie 1 undersøker jeg, gjennom en fortolkning av barns perspektiv, hva barna selv beskriver som sentrale kjennetegn som kan virke inn på deres muligheter for å medvirke i fellesskap med andre i barnehagen. I studie 2 hvordan personalets prioriteringer i kommunikasjon med flere barn virker inn på muligheter for barns medvirkning i fellesskap, samt hvordan vi kan forstå prioriteringene i kommunikasjonen mellom barna og personalet fra et livsverdens- og systemperspektiv. I studie 3 barnehagepersonalets beskrivelser av barns medvirkning i barnehagen, fortolket ut fra et fellesskapsperspektiv. Til slutt gjennomfører jeg en sammenfattende analyse med sikte på å identifisere sentrale vilkår for medvirkning i fellesskap som trådte frem i de tre studiene, og diskuterer dette fra et samfunnsperspektiv. Habermas’ kommunikative handlingsteori vektlegger at utdanningsprosesser foregår i skjæringspunktet mellom individer og samfunnet; mellom livsverdenen og systemet. I tillegg benytter jeg meg her av Biestas (2007) tanker om demokrati. Det sentrale budskapet hans er at alle har muligheter til å fremstå som frie og handlende subjekter i fellesskap med andre. Metodologisk har avhandlingen en kvalitativ hermeneutisk tilnærming bestående av gruppeintervjuer med femåringer, videoobservasjoner av barn og personale og individuelle intervjuer av personale i tre utvalgte barnehager. Siktemålet i analysene har vært på beskrivelser og fortolkning av meningsinnhold ut fra tre steg: 1) meningsfortetting, 2) meningskategorisering og 3) meningsfortolkning. I den sammenfattende analysen identifiserte jeg fellesskapsorientering, tillit og aksept for ulikhet som sentrale vilkår for medvirkning i fellesskap i barnehagen: Det handlet om å være orientert mot fellesskapets beste. Personalet ivaretok praksiser som fremmet muligheten for barna til å tre frem med egne initiativer og å videreføre andre initiativer i fellesskapet. Det handlet også om å skape tillit i relasjonene, og til barna som bidragsytere i fellesskapet – en praksis som hovedsakelig krevde en kommunikativ intensjon. Samtidig reflekterer jeg over hvordan strategiske intensjoner bak handlinger også kan tenkes å være rasjonelle for demokratiske praksiser i enkelte tilfeller, dersom det er til fellesskapets gode. Dette viste seg å kreve at personalet og barna var orientert mot ivaretakelse av, og hadde en aksept for, ulikheter. Dette representerte en praksis som krevde at man i enkelte situasjoner og handlinger måtte sette egne behov og initiativer til side, for slik å åpne opp for at andre, med ulike initiativer og perspektiver, skulle få muligheten til å tre frem og medvirke i fellesskapet. I avhandlingen diskuterer jeg blant annet spenninger knyttet til systemet, i lys av personalets orientering mot egne mål og intensjoner om kontroll, innøvelse og læring av spesielle kunnskaper og ferdigheter. Kan en slik orientering være til hinder for barns subjektivering fra et livsverdensperspektiv er også et spørsmål jeg belyser. Jeg diskuterer også om regler og normer kan skape spenninger mellom det livsverdensnære og systemet. Systemet, i form av institusjonelle strukturer, effektivitetskrav som mål om ro og orden samt gruppestørrelser, kan virke inn på livsverdensperspektivet og dermed også på vilkårene for fellesskapsorientering, tillit og aksept for ulikheter. Resultatene i avhandlingen kan bidra til å gi en utvidet forståelse av medvirkning fra et fellesskapsperspektiv, og hvordan man kan legge til rette for medvirkning i fellesskap gjennom ivaretakelse av vilkår for fellesskapsorientering, tillit og aksept for ulikhet i barnehagen.