"De det er jobb med og som ikke har kommet noen vei"

Abstract

Denne artikkelen omhandler fire norsklæreres forestillinger om flerspråklighet i skolen. Lærere har en nøkkelrolle i å implementere språk- og språkopplæringspolitikk. Med ny læreplan, Kunnskapsløftet 2020, er betoningen av språklig mangfold i skolen styrket. Både i overordnet del og i læreplanene for de ulike språkfagene, er språklig mangfold løftet fram, og det heter blant annet at: “Alle elever skal få erfare at det å kunne flere språk er en ressurs i skolen og i samfunnet” (Kunnskapsdepartementet 2017). Dette gjør det viktig og interessant å undersøke lærere generelt, og norsklærere spesielt, sine forestillinger om flerspråklighet. Læreres forestillinger – og praksis – vil være påvirket av den sosiolingvistiske konteksten (Sollid 2019), og norsklærere står i en “sosiolingvistisk særstilling” idet de har et særlig mandat til å videreføre norsk språk og kulturarv. Dette gjør det særlig interessant å undersøke forestillingene deres i lys av språklige ideologier, det vil si implisitte, selvfølgeliggjorte forestillinger om språk, språkbruk, språkbrukere og altså språkopplæring (McGroarty 2010). Denne studien legger et slikt sosiolingvistisk perspektiv til grunn og undersøker mer konkret hvilke forestillinger lærerne har om flerspråklighet, flerspråklige elever og flerspråklighet i opplæringen. Studien er kvalitativ med dybdeintervju som datainnsamlingsmetode. Et hovedfunn er at lærerne har en relativt smal definisjon av flerspråklighet, og primært oppfatter elever med en annen nasjonal og språklig bakgrunn og lav akademisk progresjon som flerspråklige. Videre finner vi at lærerne er orientert mot elevenes norsklæring, og oppfatter morsmål/førstespråk som et redskapsspråk for å lære norsk. Det er dessuten primært kulturelt og ikke språklig mangfold som trekkes fram som en ressurs i opplæringen. Vår tolkning er at lærernes forestillinger kan forstås som uttrykk for en enspråklighetsideologi (Blommaert 2009), som sammen med en “en-nasjon-ett-språk”-ideologi (Blackledge & Creese 2010), purisme (Ommeren 2017) og nativespeakerism (Ortega 2019) resulterer i at flerspråklige elever ikke bare konstrueres som, men også risikerer å bli, elever med vesentlige utfordringer i opplæringen – altså elever som “det er jobb med”.

Norskhet i bevegelse

“…Flere norske språk-og utdanningsforskere har påpekt en mangeltenking i norsk skole knytta til ivaretakelse av minoritetsspråklige elever og vist hvordan manglende anerkjennelse av elevenes språklige og kulturelle ressurser henger sammen med makt, ideologi og kunnskapsforståelse (Bjordal, 2017;Olaussen & Kjelaas, 2020;Pihl, 2010;Øzerk, 2016). I dette kapittelet tar vi i bruk begrepet funds of identity (Esteban-Guitart, 2012).…”

“Det er veldig fristende å synge med”

“…Studier har vist hvordan skolen sosialiserer elever i et bestemt ideologi-og verdisystem som blant annet påvirker deres forståelse av språk og sementerer språklige hierarkier (f.eks. Olaussen & Kjelaas, 2020). Kritisk literacy fordrer at mottakeren av en tekst forstår hva teksten (eller forfatteren) prøver å formidle.…”

Mellom barken og veden

“…Mange studier finner en enspråklighetsideologi i norsk skole, inkludert i utdanningspolitiske styringsdokumenter (Dewilde, 2013;Iversen, 2021a;Kjelaas et al, 2020;Kjelaas & van Ommeren, 2019;Olaussen & Kjelaas, 2020;Vikøy, 2021). Språkkrav i utdanningssystemet er med på å skape, opprettholde og legitimere språklige hierarkier (jf.…”