Jo, vi hadde skjønt at Mats hadde fått «venner» der ute, men det var venner i hermetegn. Sakte, sakte begynte det å gå opp for meg at de faktisk var venner, venner som brydde seg, som var som oss, fortvilet og lei seg. Hvor lite vi hadde visst, hvor lite vi hadde skjønt! Livet var lyst og lekent. Verden var i ferd med å åpne seg foran oss. Vi satt forelsket rundt kjøkkenbordet, delte våre drømmer og la planer for livet. Både Trude og jeg ville ha mange barn. Vi tilhører generasjonen som vokste opp med Anne-Cath. Vestlys glødende og dynevarme stemme på radioen, der hun fortalte om mormor og de åtte ungene, om Maren, Mads, Martin, Marte, Mona, Milly, Mina og Morten minstemann. Trude var nok ikke helt
Sammendrag
Kapittel 3Hvis digital dannelse er svaret, hvad er så spørgsmålet?