Polyfarmasi er vanlig blant eldre, og konsekvenser kan vaere bivirkninger, interaksjoner og toksisitet. Samtidig er det godt dokumentert at eldre pasienter underbehandles for tilstander som atrieflimmer og osteoporose. Ved vurdering av medikamentell behandling må man derfor ta hensyn til forventet gjenstående levetid, tid til effekt, risiko for komplikasjoner ved ikke å behandle, bivirknings-og interaksjonsrisiko, pasientens ønsker og målsettingen med behandlingen.
Se også kunnskapsprøve på www.tidsskriftet.no/quizBedret behandling av akutte og kroniske sykdommer gjør at flere pasienter lever lenge med multimorbiditet. Pasienter over 65 år bruker om lag tre ganger så mange legemidler som yngre pasienter (1). På sykehjem i Norge bruker en gjennomsnittlig pasient omtrent seks faste legemidler (2). Kritiske røster hevder at vi gjør spreke eldre til pasienter med vår farmakologiske risikointervensjon. Andre peker på dokumentasjon som viser at skrøpelige eldre underbehandles, for eksempel når det gjelder atrieflimmer og statiner (3, 4). Målet med denne artikkelen er å beskrive et rammeverk for individuell vurdering av forebyggende legemiddelbehandling hos eldre pasienter.
Materiale og metodeGrunnlaget for artikkelen er et ikke-systematisk litteratursøk med et skjønnsmessig utvalg av artikler basert på forfatternes erfaringer innen feltet.
Spesielle utfordringer hos eldre pasienterDen eldre befolkningen karakteriseres av en betydelig heterogenitet, og utforming av generelle retningslinjer er derfor vanskelig. For det første har eldre med samme kronologiske alder svaert ulik forventet gjenstående levetid. Selv om 10 % av 80-åringer dør innen to år, vil nesten halvparten leve i ytterligere ti år eller lenger (5). Komorbiditet og funksjonsnivå er faktorene med størst betydning for levetidsprognosen (6). For det andre er det mangel på vitenskapelig bevis vedrørende effekten av farmakologisk behandling hos eldre, spesielt eldre over 80 år. Pasientene ekskluderes fra kliniske studier grunnet alder og komorbiditet, og retningslinjer baseres på ekstrapolering av undersøkelser gjort på yngre. Videre er retningslinjene ofte utarbeidet for sykdom i ett organ, mens en gjennomsnittlig 75-åring har 3,5 diagnoser i tillegg til fysiologiske aldersforandringer. Eksempelvis vil en 79 år gammel kvinne med moderat osteoporose, artrose, type 2-diabetes, hypertensjon og kronisk obstruktiv lungesykdom få forskrevet 12 faste legemidler ved optimal behandling basert på retningslinjer for de ulike sykdommene (7). Mangel på vitenskapelig bevis vil også oftere kunne føre til uenighet mellom leger, som avhengig av spesialitet mener at ulike regimer er viktige. En tredje utfordring er pasienter med kognitiv svikt og manglende samtykkekompetanse, der valg av behandling ofte kompliseres av ulike oppfatninger mellom leger og pårø-rende og pårørende imellom.
Vurdering av forventet levetidPotensiell nytte av et forebyggende legemiddel må ses i sammenheng med pasientens generelle levetidsprognose. Det er nyttig å kjenne til distribusjonen av forventet l...