Temaet for dette nummeret av Norsk Epidemiologi er miljøepidemiologi. Miljø er et vidt begrep. For eksempel inkluderes både biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale faktorer i kommunehelselovens paragraf om miljørettet helsevern (4), og miljømedisin har vaert beskrevet som et fagområde som dekker de kjemiske, fysiske og biologiske miljøfaktorer (5). Hovedutfordringen i miljøepidemiologien er å utvikle eksponeringsmål og forskningsmetoder som egner seg for å studere sammenhenger mellom miljø og helse i befolkningsundersøkelser.I Norge i motsetning til de fleste andre land, er begrepet miljøepidemiologi ("environmental epidemiology") vaert lite brukt og miljøepidemiologi er ingen egen disiplin. Epidemiologisk forskning har i Norge i hovedsak vaert bygd rundt miljøer som studerer spesielle sykdommer eller befolkningsgrupper. Norges forskningsråd initierte en satsning på miljøepidemio-logi i Norge i 1992 ved å opprette et eget program for miljøepidemiologi. Dette førte til aktiviteter, men ikke til at miljøepidemiologi har blitt noe sentralt begrep eller til organisatoriske konsekvenser for epidemiologisk forskning. Det finnes for eksempel ikke noe miljøepidemiologisk institutt, seksjon eller avdeling.Dette betyr selvfølgelig ikke at det ikke foregår forskning og fagutvikling som faller inn under begrepet miljøepidemiologi, noe dette nummeret av Norsk Epidemiologi viser, men en effekt av manglende fokusering kan ha vaert at Norge har kommet etter i den internasjonale kunnskaps-og metodeutviklingen innen miljøepidemiologi.En ekspert på miljøepidemiologi og spesielt på luftforurensningepidemiologi, professor Bert Brunekreef ved Universitetet i Utrecht, har blitt bedt om å kommentere norsk miljøepidemiologisk forskning fra utsiden (6). Brunekreef er for tiden deltidsansatt ved Nasjonalt folkehelseinstitutt for å bidra til utvikling av miljøepidemiologien i vårt land. Hans vurderinger gir grunn til en smule norsk selvtillit, selv om antall publikasjoner per innbygger med miljø i tittel etc. neppe er et optimalt mål for kvalitet og produktivitet, spesielt for et land med et lavt befolkningstall. Brunekreef peker på at geokoding kan vaere en egnet vei for å utvikle miljøepidemiologien videre.
EKSPONERING OG DESIGNEn sentral utfordring for miljøepidemiologisk forskning er utviklingen av metoder for eksponeringsmålin-ger som egner seg for befolkningsundersøkelser. I tillegg er utfordringen å kunne finne forskningsdesign som kan utnytte tilgjengelige eksponeringsmål på en optimal måte. Dette krever utvikling av kompetanse og erfaring som kan vaere av generell betydning for epidemiologisk forskning. Det er mulig at den norske organiseringen av epidemiologisk forskning ikke er optimal for å fremme en slik utvikling. Et eksempel kan ha vaert bruken av tidsrekkeundersøkelser i epidemiologisk forskning. Disse undersøkelser har vaert en vesentlig årsak til den senere tids utvikling av kunnskap om helseeffekter av luftforurensning (7), en utvikling Norge knapt har deltatt i (8).
GEN-MILJØ SAMSPILLGen-miljøinteraksjon har vaert og e...
