InnledningI løpet av 2015 søkte i overkant av én million mennesker asyl i EU-land. Dette tilsvarer to promille av EUs befolkning. Langt på vei de fleste reiste via Tyrkia til Hellas (Holland 2015, Frontex 2016. Etter en forsommer med sympatierklaeringer overfor mennesker i nød, hardnet retorikken til utover høsten og vinteren, og flyktningene ble i økende grad fremstilt som en trussel som måtte stoppes. Medier og politikere både i Norge og ellers i Europa erklaerte at dette var en uforutsett krise, og i mange land benyttet innvandringsfiendtlige partier «trusselen» flyktningene utgjorde til å gjennomføre en politikk de lenge hadde ivret for. Mens Europa hausset seg opp til krise over to promille ankomster, har Tyrkia tatt i mot syriske flyktninger tilsvarende tre prosent av sin befolkning. Likevel insisterer EU nå på å sende så mange som mulig tilbake til Tyrkia (Rankin 2016). I dette bidraget vil jeg argumentere for at denne politikken har skapt en ny dynamikk mellom Tyrkia og EU, og gitt tyrkerne nye kort på hånden i forholdet til EU.Sett fra Tyrkia virker det merkelig at flyktningkrisen kom så overraskende på europeerne, og at Europa ble overveldet av å motta så få Á relativt sett Á flyktninger. Med et minimum av byrdefordeling og samarbeid burde det vaere en smal sak for en union bestående av verdens rikeste og mest velordnede stater å håndtere en million mennesker. Selv har Tyrkia opplevd flyktningkrisen siden begynnelsen av borgerkrigen i Syria i 2011, og har ved flere anledninger bedt om hjelp fra Europa, uten respons. For Tyrkia vitner europeernes overraskelse og manglende vilje til ansvarstagen om i hvilken grad Europa er seg selv nok. Ifølge offisielle tall er det nå 2,7 millioner syrere i Tyrkia (Aljazeera Turk, 2016).1 De syriske flyktningene er et ganske betent politisk tema også i Tyrkia, og flertallet av tyrkerne ser på dem som en stor byrde (Global 2016). Mitt generelle inntrykk er likevel at tyrkere flest er stolte over å vaere blant dem som faktisk har hjulpet syrerne.