Lift the class – not the place! On class and urban policies in Oslo

Abstract

Urban studies are still troubled by Friedrich Engels' argument from 1872: that the bourgeoisie's only method to solving housing problems is to shift them elsewhere. Through analysing urban policies in Oslo, Norway, this paper demonstrates that the almost 150-year-old argument is still relevant. This cannot be confronted without a better understanding of class as a complex and constituting process in relation to urban policy. In this paper class will be analyzed through three clusters of causal relations: (i) a stratification approach, (ii) an opportunity hoarding approach (related to Weber), and (iii) domination and exploitation (a Marxian approach). Urban polices in Oslo is to a large extent consistent with a stratification approachi.e. both individuals and places can become 'richer' and 'improve' without other individuals or places losing anythingand to some degree with a Weberian approachthe municipality wants to include local residents in education and labour markets. In order to confront the 'bourgeoisie method', we need to open the door to the third approach and discuss class in relation to the broader political economy. Rather than an area-programme with the aim of 'lifting the place', what is needed is class-programmes that aim at 'lifting the class'. ARTICLE HISTORY

Trivsel og usikkerhet på Tøyen: En studie av foreldrebilder av et løftet byområde

“…I store deler av den etterfølgende tiden har et sentralt politisk mål vaert å skape større befolkningsvariasjon i disse områdene, og følgelig redusere de sosiale forskjellene mellom østkant og vestkant. Dette er forsøkt gjort ved å tiltrekke og holde på majoritetsnorske barnefamilier her (Holgersen, 2020;Huse, 2010), men det er også blitt argumentert for at flere innvandrere heller burde bli bosatt på vestkanten enn i indre øst (Andersen, 2014, s. 151 f.). Samlet sett har det vaert en ambisjon om lokal social mix, det vil si en sosialt sammensatt beboersammensetning.…”

“…Ifølge Huse (2010) synes tilstrømning av unge middelklassebeboere til Tøyen-Grønland-området å ha tiltatt enda noen år tidligere. Uansett tyder områdeendringene, inkludert en ny stedsdiskurs, å ha ført til at Tøyens attraktivitet som rekreasjons-og bosted har økt (Holgersen, 2020), saerlig siden 1990-tallet (Andersen, 2014). Bostabiliteten til gruppen «middelklassebeboere» synes derimot å vaere lav, og det er tidligere observert at den høye graden av flyttehyppighet på Tøyen først og fremst er et resultat av at en stor andel majoritetsnorske familier flytter når barna kommer i skolealder (Brattbakk mfl., 2015).…”

Områdesatsinger i Norge. Et skjørt kunnskapsgrunnlag for strategier og tiltak

“…Vi gikk derfor også gjennom norske studier der områdesatsinger og -løft løftes frem av forfatterne, selv om arbeidene ikke kan kategoriseres som «effektstudier». Av plasshensyn beskriver vi ikke disse enkeltstudiene i detalj (som Andersen & Biseth, 2013;Andersson mfl., 2017;Brattbakk & Wessel, 2013Danielsen & Engebrigtsen, 2014;Gabrielsen, 2012;Holgersen, 2020;Rosten, 2017;Ruud, 2012;Rørtveit, 2019;Søholt mfl., 2012). Det som burde nevnes, er at enkelte studier direkte synes å koble områdesatsinger til endringer, som Danielsens (2017) studie fra Romsås, uten at vi kan se at datamaterialet/forskningsdesignet er egnet for slike slutninger.…”

The directors of urban transformation: The case of Oslo

“…In Oslo, the neighbourhoods undergoing gentrification can be found in the Inner East, a large area of downtown Oslo that includes the district named Gamle Oslo (literally ‘Old Oslo’), which has traditionally consisted of ethnically mixed working-class neighbourhoods. Scholars studying how these neighbourhoods are changing, or why they are changing, have emphasised ‘gentrification’ (Holgersen, 2020; Huse, 2014). However, inspired by scholars such as Elliott-Cooper et al.…”

“…More specifically, we show how private corporations – and their ‘powerful owners’ (Alexandri and Janoschka, 2020: 3211) – plan to transform neighbourhoods and argue that if ‘successful’, these strategies can create an urban space that is more appropriate for the middle classes and less suited for the working class as well as for ethnic and/or racial minority groups (see Huse, 2018). Even though we are particularly interested in the role of private developers, in the Inner East their strategies sometimes overlap with public investments and initiatives (Holgersen, 2020; Kadasia et al., 2020) – for instance, the improvement of a shopping area and its public square may be the result of both private and municipal investments. We claim that such improvements are not necessarily about ‘displacement’ but about benefits for different groups of residents and visitors.…”