Norske svar på internasjonale utfordringer: Retorisk endring, stabilitet i tiltak

Abstract

Norsk utenrikspolitikk omtales ofte som preget av konsensus og stabilitet, hvor kobling til NATO og USA, støtte til FN, og en aktiv europapolitikk er hovedelementer. Inspirert av innsikter fra institusjonell teori om «organisert hykleri» – altså hvordan organisasjoner ofte må frikoble tale og handling – analyserer vi norsk utenrikspolitikk. Vi finner at det er tendenser til slikt integrert flertydighet, som ikke er overraskende gitt de motstridende krav og forventninger som preger våre omgivelser. Vi peker på hvordan et slikt perspektiv kan bidra til kritisk refleksjon rundt effektivitet i ulike virkemidler, og diskuterer også hvordan dette preger tilnærmingen til «Norden», som del av den utenrikspolitiske verktøykassen.

Introduksjon: Nordiske svar på geopolitiske utfordringer

“…EU er i dag den viktigste plattformen for svensk utenrikspolitikk, samtidig som den tidligere nøytralitetspolitikken er erstattet med «solidaritetspolitikk», hvor også partnerskap med NATO og styrkede bilaterale forsvarspolitiske bånd til USA inngår (Fägersten & Jerdén 2018). Norge kombinerer stødig NATO-linje med det man kan kalle et aktivt utenforskap i EU og har den internasjonale fredsmeglerrollen og engasjementspolitikken som sterke merkevarer (Haugevik & Sending 2018). Island har tilbakelagt finanskrisen og er i ferd med å bygge opp en ny nisje som en «arktisk» småstat.…”