Sammendrag Fremstilling av utenrikspolitiske beslutningstakeres psykologi støter på utfordringer. I denne artikkelen argumenteres det for at analyser av politisk psykologi kan komplettere studiet av utenrikspolitikk, både ved å avdekke nye, kausalt betydningsfulle variabler og ved at tilgjengelige fremstillinger av årsakssammenhenger får høyere oppløsning. Gjennom en avgrenset analyse av hvordan konformisme internt i Bush-administrasjonen i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001 bidro til mangelfull tanke-og meningsutveksling, tilbyr artikkelen en praktisk illustrasjon av dette synspunktet. Illustrasjonen ledsages av prinsipielle argumenter. Nøkkelord: Utenriksanalyse • politisk psykologi • mekanismer • konformisme Innledning Oppførselen til en rekke sittende statslederne vekker for tiden oppsikt. 1 Donald Trump, Vladimir Putin, Xi Jinping, Bashar al-Assad, Recep Erdogan, Kim Jong-un 1 Denne artikkelen er delvis inspirert av Håvard Mokleiv Nygårds (2015) artikkel i Internasjonal Politikk nr. 4, 2015, der forfatteren problematiserte «den allmenne oppfatningen innenfor faget [internasjonal politikk]» (Nygård, 2015, s. 467) til prediksjon. Inspirasjonen besto i at jeg på liknende vis ønsket å problematisere en annen «allmenn oppfatning» i faget, nemlig den at det man ikke kan observere, kan man heller ikke vite noe om (King, Keohane & Verba, 1994, s. 41). Det hører med til artikkelens tilblivelseshistorie at jeg i korrespondanse med redaksjonen i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift ble gjort oppmerksom på at temaet politisk psykologi «innholdsmessig anses å vaere utenfor profilen» til tidsskriftet, en uttalelse som indikerer at politisk psykologi ikke er integrert helt og holdent i statsvitenskapsfaget. For øvrig ønsker jeg å takke for utmerkede innspill fra tre anonyme fagfeller forespurt av Internasjonal Politikk. I tillegg har Kåre Dahl Martinsen gjort meg