I selvbiografien Regnbuen ga Marie Hamsun sin ektemann Knut en psyke, en kropp og en familie. For dette gløttet inn i Hamsuns private hjem ble hun lønnet med ærbødighet fra en i utgangspunktet lite vennlig offentlighet. Et bokstavelig talt mannsterkt anmelderkorps omfavnet boka som en mulighet til å «ta Hamsun tilbake», tross hans nazistiske affiliasjoner. De forholdt seg i mindre grad til boka som Marie Hamsuns eget litterære prosjekt. Også i Hamsun-forskningen er boka i liten grad omtalt som litteratur, selv om den er hyppig oppgitt som kilde. Denne artikkelen undersøker Regnbuen som en kommunikasjonshandling gjennom å analysere relasjonene boka dannet til den norske offentligheten. Forfatterens intensjon og lesernes anerkjennelser ses som et relasjonelt samspill. Artikkelen utforsker bokanmeldelser fra oktober 1953, samt i noen grad Hamsun-forskningen.