Printed by NTNU Grafisk senter i
Sammendrag på norskFysisk aktivitet, mental helse og dødelighet hos personer med synsnedsettelse: Resultater fra HUNT-studien Å fremme fysisk aktivitet i befolkningen er ansett som en av de beste strategiene for folkehelsen grunnet dens gunstige effekter på mental helse, samt i forebygging av ikke-smittsomme sykdommer og tidlig død. Allikevel, fordelene av regelmessig fysisk aktivitet kan variere mellom ulike grupper i befolkningen. Personer som lever med synstap opplever oftere problemer med å delta i fysisk aktivitet sammenlignet med personer uten synstap, samt at de har større utfordringer med helse, sosialisering og det å fungere i dagliglivet. Det er per i dag uklart hvilken betydning fysisk aktivitet har på helsen hos personer som lever med synstap.Hensikten med denne doktorgradsavhandlingen var å undersøke betydningen av fysisk aktivitet på fritiden hos personer med og uten selv-rapportert synstap i dens sammenheng med psykiske plager og dødelighet. I alle de tre studiene som er inkludert i denne avhandlingen er det blitt benyttet data fra ungdom og voksendelen av Helseundersøkelsen i Nord Trøndelag (HUNTstudien). I tillegg ble data fra Dødsårsaksregisteret benyttet i en av studiene.Resultatene fra de tre studiene viste at ukentlig fysisk aktivitet, helst i moderat til høy intensitet, reduserte risikoen for depresjonssymptomer og tidlig død hos personer med selv-rapportert synstap, og styrken på sammenhengen var tilnaermet lik eller sterkere hos denne gruppen sammenlignet med personer uten selv-rapportert synsnedsettelse. Sammenhengene varierte mellom alder, kjønn og personlighet hos personer med selv-rapportert synsnedsettelse, noe som tyder på at responsen av fysisk aktivitet kan virke ulikt innad i denne populasjonen. Fysisk aktivitet hadde ingen sammenheng med angstsymptomer.Studiene bidrar til kunnskap om fysisk aktivitet og dens sammenheng med mental helse og dødelighet hos ungdom og voksne som rapporterer å ha nedsatt syn. Funnene tyder på at fysisk aktivitet kan vurderes som et sykdomsforebyggende og helsefremmende tiltak hos denne populasjonen. Allikevel, sammenhengen ser ut til å vaere kompleks og videre forskning er nødvendig. I sincerely thank Professor Liv Berit Augestad for her guidance, patient, support, and friendship.Her mentorship has made it possible for me to reach my goals. She has supported me through all the joys and frustrations of the work in connection with this thesis, and has never stopped believing in me. She has not only encouraged me to develop as a researcher and an independent thinker, but has also allowed me to focus on the aspects I consider important in life.I also thank my co-supervisor, Professor Dana Flanders, for his assistance and statistical guidance, as well as for introducing me to the wonderful world of causality. He, too, has made me feel very welcome during my stay in Atlanta. His intelligence, honesty, conscientiousness, friendliness, and humbleness is admirable, and he has become my scientific role model.
viIn addition, I w...