Re: Overdreven tro på selvmordsrisikovurderinger?

Abstract

Re: Overdreven tro på selvmordsrisikovurderinger?593 I et debattinnlegg i Tidsskriftet skriver J. Hagen og medarbeidere om selvmordsrisikovurderinger (1). Suicidal atferd har mange årsaker, men psykisk lidelse spiller svaert ofte en sentral rolle. Derfor blir psykisk helsevern vårt viktigste redskap for å forebygge selvmord. En viktig forutsetning er imidlertid at helsepersonellet har tilstrekkelig kompetanse, blant annet til å vurdere selvmordsrisiko og iverksette adekvate intervensjoner. Dette var et av målene i de nasjonale retningslinjene for forebygging av selvmord i psykisk helsevern da de ble utgitt av Helsedirektoratet i 2008 (2). I sitt debattinnlegg i Tidsskriftet reiser imidlertid Hagen og medforfattere tvil om verdien av denne typen tiltak (1), og mener endog at retningslinjene kan «vaere uheldige for praksisfeltet, da de bidrar til å gi fagfolk og andre en overdreven tro på nytten av risikovurderinger». Dette mener vi er en sterk påstand uten empirisk grunnlag fra forskere som ellers bygger sin argumentasjon på å påpeke svakheter i det empiriske fundamentet for gjeldende retningslinjer og praksis.Det er helt korrekt, som Hagen og medarbeidere påpeker, at det er vanskelig å forutsi selvmordsrisiko hos den enkelte pasient og at man bør vaere tilbakeholden med å stole for mye på slike vurderinger alene. Rasjonalet for å styrke kvaliteten på selvmordsrisikovurderinger -og alle andre aspekter ved pasientsikkerheten i psykisk helsevern -er heller ikke først og fremst å eliminere all risiko for den enkelte. Det ville vaere umulig og trolig også uetisk. Hensikten er å øke sikkerheten og kvaliteten for alle pasientene gjennom spesifikke og målrettede tiltak. Fra andre sektorer i samfunnet, for eksempel i veitrafikken, vet vi at det å skape sikrere miljø redder liv, selv om det er vanskelig å forutsi hvilke liv vi faktisk redder. Selvmord har i likhet med trafikkdødsfall mange årsaker som er virksomme både i enkeltpersonen og i miljøet.Hagen og medarbeidere refererer også til et sett med såkalte myter om selvmordsrisikovurdering, og blant disse har de nevnt følgende: «Å rette oppmerksomhet mot risikofaktorer vil føre til lavere selvmordsrate». Dette er ingen myte, men en antakelse som av etiske, metodiske og økonomiske årsaker er vanskelig både å få bekreftet og avkreftet. Om forskningen på risikofaktorer for suicidal atferd vil bringe oss naermere målet om å forebygge selvmord, vet vi ikke. Som klinikere med daglig kontakt med suicidale pasienter er imidlertid vår klare erfaring at kvalifisert årvåkenhet overfor risikofaktorer og evne til å bruke den i planlegging av behandling og i samspill med pasienten er av uvurderlig betydning.Bekjempelse av myter om selvmord er viktig og har en historie i Norge fra Nils Retterstøls pionerinnsats i 1970-årene. Vi frykter at Hagen og medarbeideres innlegg dessverre ikke vil bidra til å redusere faktiske myter. Re: Overdreven tro på selvmordsrisikovurdering?593 Lars MehlumGod kartlegging av risiko for suicid, og tiltak der risikoen anses å vaere stor, er selvsagt verdiful...

Selvmord og psykiske lidelser

“…Dette sies da også ofte eksplisitt (3), og psykisk helsevern beskrives som «vårt viktigste redskap for å forebygge selvmord» (15). Søkelyset rettes dermed mot enkeltindividet, der suicidaliteten blir sett på som noe som ligger i individet, samtidig som betydningen av kontekst og relasjoner får mindre oppmerksomhet (16).…”

Den sårbare tiden etter utskrivelse fra psykiatrisk sykehus – selvmordsrisiko og dokumentasjonspraksis

“…Hensikten med selvmordsrisikovurdering er ikke å eliminere all risiko for den enkelte, men å øke sikkerheten og kvaliteten for pasienter gjennom spesifikke og målrettede tiltak (Mehlum et al, 2014). Derfor er innhold og beskrivelse av selvmordsrisiko, risiko-og beskyttende faktorer, sammen med time i hånden, sentrale faglige virkemidler for å sikre kontinuitet i helsetjenestetilbudet.…”

“…Det har det vaert diskusjon omkring retningslinjens opptatthet av risikofaktorer (Hagen et al, 2015;Mehlum, et al, 2014), men en rekke risikofaktorer for selvmord er dokumentert (Kapur et al, 2015). Tidligere selvmordsforsøk er en sterk prediktor for selvmord (Bergen et al, 2012), og det er rapportert at svaert mange av de som dør i selvmord har en psykiatrisk diagnose (Qin, 2011).…”

“…Dette står i kontrast til det høye antallet tidligere selvmordsforsøk dokumentert i innkomstjournalene. Risikofaktorers tilstedevaerelse er imidlertid ikke ensbetydende med at mennesker gjør selvmord, og nettopp kvalifisert årvåkenhet overfor slike faktorer og det å bruke informasjon i planlegging av behandling og i samspill med pasientene kan ha stor betydning i det forebyggende arbeidet (Mehlum, et al, 2014). Dokumenterte risikofaktorer gir oppfølgende instans mulighet for målrettet innsats.…”

A call for change from impersonal risk assessment to a relational approach: professionals’ reflections on the national guidelines for suicide prevention in mental health care in Norway

“…Some maintained that suicide risk assessment could impede good treatment and make therapists less aware of the patient`s needs (Hagen et al, 2014;Stangeland et al, 2018) and that the guidelines contributed to unattainable expectations that professionals can prevent suicide if they conduct risk assessment according to procedure (Hagen et al, 2014). Others claimed that risk assessment would increase the safety and quality for all patients (Mehlum et al, 2014) and that risk assessment is useful in a short-term perspective (Ekeberg & Hem, 2017).…”