Professor i sosiologi, Universitetet i Oslo a.l.ellingsater@sosgeo.uio.no SAMMENDRAG Avtradisjonalisering er et kjennetegn ved senmoderne samfunn. Utviklingen i ekteskapsinstitusjonen speiler avtradisjonaliseringsprosesser: ekteskapsratene går ned, samboerskap er blitt vanlig, flere barn fødes utenfor ekteskap og flere skiller seg. Ekteskapet har mistet sin selvfølgelige status som institusjonell ramme for samliv og foreldreskap. Men hvorfor fortsetter likevel det store flertallet å gifte seg, også i Norge, et land der avtradisjonaliseringsprosessene er mest markante? Basert på intervjuer med 27 kvinner og menn som enten nylig hadde giftet seg eller planla bryllup, undersøkes følgende to spørsmål i denne artikkelen: Hvilke motivasjoner hadde de for å følge tradisjonen med å gifte seg? Og hvordan skjedde ekteskapsinngåelsen -hvilken plass og mening hadde tradisjoner som frieri, vielse, bryllupsfeiring og navnebytte? Den gjengse motivasjonen for å gifte seg var at ekteskapskontrakten gir økt følelsesmessig trygghet i en tid med ustabile samliv. Tradisjonelle elementer inngikk i bryllupsritualene-men i flytende blandinger og omfang, og valgene involverte ulike nivåer av refleksjon og tilpasninger.Nøkkelord ekteskap, bryllup, tradisjoner, ritualer, kjønn, Norge ABSTRACT Detraditionalisation is a characteristic of late modern society. Changes in the marriage institution signify detradtionalisation processes: Falling marriage rates, rising cohabitation, more children born outside marriage and increasing divorce rates. Marriage has lost its self-evident status as the institutional frame of intimate relations and parenthood. But why does a large majority still marry in Norway, a country where the processes of detraditionalisation are most prominent? Based on interviews with 27 women and men who had recently married or were soon going to, this article addresses two questions: What motivations did they have to follow the tradition of marriage? And how did the marriage happen