Scenekunstens (for)handlingsrom etter 22. juli

Abstract

In this article I discuss theatre’s scope of action after the 2011 terror attacks in Norway (“22. July”), with an emphasis on independent theatre, aesthetic heteronomy and the public sphere. A theatre manager’s (Jon Refsdal Moe) retrospect account of and reflections upon a case of self-censoring is the starting point for my (re-)examination of the arguments and dynamics concerning some of the most prominent contentious 22. July performances. I discuss how the controversies can be understood and dealt with, and how they are connected to theatre’s scope of action and place in society today. In my argument, I differentiate between the public sphere as an arena for discussion and debate (which theatre, as an institution, more or less has lost its impact on), and the public, conceived as an imagined community (which theatre still is strongly connected to, as assigned a publics’ symbolic space). I argue that the controversies about the 22. July performances, as well as the usage of marginal spaces, have to be understood as part of a far-reaching cultural dynamics after the terror attacks, concerning not only the arts, but numerous sectors of society, and that the performances aesthetic heteronomy requires a work- and context specific approach.

Uenighetsdramaturgier

“…Jeg ser i det følgende på to produksjoner med hver sin uenighetsdramaturgi som utfolder seg i teatersalen: Verrücktes Blut 17 (Erpulat, 2010) og Terror (Schirach, 2015). Til forskjell fra mitt innledende eksempel, Breiviks Erklärung (Rau, 2012) der det sceniske forløpet som ble presentert av skuespilleren på scenen, var en katalysator for den etterfølgende publikumsdiskusjonen, utspiller uenigheten seg her parallelt med eller som en del av det sceniske forløpet.…”

“…15. For en inngående drøfting av kontroversen om forestillingen, se Böhnisch (2014aBöhnisch ( , 2014bBöhnisch ( , 2019 Kontroversielle tema beskrives ofte som konflikter eller problemer som er aktuelle, vekker sterke følelser og bidrar til motstridende forklaringer og løsninger avhengig av ulike overbevisninger, verdier og/eller konkurrerende interesser. De har derfor en tendens til å skape splid i samfunnet.…”

“…Selv om publikum er plassert i en tradisjonell tilskuerposisjon der dets oppgave er å se på og å lytte til det som foregår på scenen, åpner den kollektive tilstedevaerelsen 19 opp for at uenighet kan komme til uttrykk på andre måter. Verrücktes Blut (Erpulat, 2010;Erpulat & Hilje, 2010) ble utviklet av regissøren Nurkan Erpulat og dramaturgen Jens Hilje fritt etter den franske TV-filmen La journée de la jupe (Lilienfeld, 2009 Laererinnen er sjanseløs når hun prøver å sette i gang den årlige prosjektdagen som denne gangen skal ta form av teaterundervisning viet den tyske klassiske forfatteren Friedrich Schiller, hans berømte ideer om estetisk danning og hans «Sturm-und-Drang»-drama Die Räuber fra 1781. 21 Konfliktene eskalerer raskt, og når det dukker opp en pistol fra sekken til en av guttene, havner den i laererinnens hender.…”

“…Begrepslogikken og -agendaen minner om det i nordisk sammenheng mer kjente begrepet «postkolonial». Et postmigrantisk perspektiv prøver å hybridisere den hegemoniale diskursen om migrasjon, å overskride eller rokke ved etablerte binaere kategorier i denne diskursen og kaste lys på forhandlinger om tilhørighet, representasjon og samfunnsdeltakelse i dagens samfunn (Foroutan, Karakayali & Spielhaus, 2018 (Erpulat, 2010) kom på scenen. Sarrazins bestselger (2010) inneholdt mange svaert omstridte teser om finans-, sosial-og befolkningspolitikk og fyrte opp under den såkalte islam-og integreringsdebatten som kretser om innvandring, tysk «Leitkultur» og nasjonal identitet.…”

“…Om det i det fiktive universet på scenen framstilles antitesen til et uenighetsfellesskap, hvordan skal vi tolke uenigheten som oppstår i teatersalen? I et essay om Verrücktes Blut skriver forfatteren Marianna Salzmann (2012), etter å ha sett produksjonen (Erpulat, 2010) […]: Skoleklasser og middelstandspublikum i alderen til foreldre-og besteforeldregenerasjonen i tilskuerrommet. Etter kort tid deler publikum seg i to leirer som ler mot hverandre, man forhandler gjennom tilrop og applaus om kampen som man fører til daglig.…”