Denne artikkelen er basert på en studie om bruk av munnbind ved kirurgiske inngrep.
Bakgrunnen for studien var førsteforfatters observasjoner og undringer
over at det ved noen operasjoner bare var operasjonssykepleiere og kirurger som agerte i
operasjonsområdet som brukte munnbind. Det var spesielt anestesipersonell som ikke brukte
munnbind. For å finne ut om det kunne være historiske forklaringer på at nåtidige
munnbindpraktikker ved kirurgiske inngrep er som de er, ble det gjennomført praxeologiske
analyser av norske lærebøker i sykepleie fra 1877-2018. Analysene er fundert i Bourdieus
teori om praktisk sans og en praxeologisk analysestrategi.
Analysene viser at fra 1921 til 1954 har norske lærebøker i sykepleie argumentert for at de
som står i operasjonsfeltet bør bruke munnbind. Det var sannsynligvis ikke tilfeldig at
argumentasjonen for bruk av munnbind oppstod i 1921, ettersom at spanskesyken tok livet av 13 000-15 000 nordmenn i
perioden 1918-1919.
Fra 1955 og frem til vår tid har det vært argumentert for at alle som agerer på operasjonsstuen
bør bruke munnbind. Men det er forståelig at anestesipersonell kan la være å bruke munnbind selv om de dermed bryter
retningslinjene og agerer heterodoxt. Dette ettersom at slikt personell ikke er utsatt for blodsøl fra operasjonspasientene, og
det er liten sjanse for at sekret fra deres munn og nese vil havne i pasientens operasjonssår og forårsake infeksjoner. Det kan
også være at de bygger sine praktikker på forskning, da det i liten grad finnes studier som viser evidens for at munnbind bruk
blant personalet som ikke står i operasjonsfeltet, reduserer de postoperative infeksjonsratene.
