Kostnad per pasient (KPP) -en vidunderkur for styring i sykehussektoren? Innledning Koronatiltakene har revitalisert den vedvarende og bredere debatten om nytte og kostnader knyttet til bruk av offentlige ressurser. Dette gjelder ikke minst innenfor helsesektoren der ressursbehovene, også i normale tider, oppleves større enn ressursene som kan stilles til rådighet. Et interessant spørsmål er hvilke grunnlag vi egentlig har for å vurdere om ressursene brukes der nytten er størst? Vurdering av nytte knyttet til helsetjenester overlater vi til medisinske eksperter. Vi økonomer kan bidra i målingen og synliggjøringen av kostnader knyttet til behandlinger slik at effektiviteten i ressursbruken kan vurderes.Fra 2014 har myndighetene pålagt alle helseforetak å ta i bruk en spesifikk kalkylemodell som synliggjør ressursbruken knyttet til det enkelte pasientoppholdet. Modellen kalles KPP (Kostnad per pasient). Helse og Omsorgsdepartementet (HOD) forutsetter at KPP skal brukes til «å analysere medisinsk praksis og kvalitet, for styring på ulike nivåer i helsetjenesten og for sammenligning mellom ulike organisatoriske enheter» (Oppdragsdokumentene xx).Forventningen er altså at KPP skal gi beslutningsrelevant informasjon både for staten som eier av helseforetakene og de enkelte helseforetakene der kalkylen forventes å bli en viktig del av det interne styringssystemet. Det forventes også at KPP skal gi viktig informasjon på mer klinisk nivå gjennom å «gi data som kan belyse/forklare avvik når det er forskjell mellom medisinske mål og resultater» (HDir 2012, s 5). I så måte forventes KPP å bli en slags vidunderkur for styring i sektoren.Behovet for god styring i sykehussektoren er nokså åpenbart. Helseforetakene er en viktig del av den norske velferdsstaten, og legger beslag på en stor og økende del av statsbudsjettet. I 2020 er bevilgningen 168 milliarder kroner. I løpet av ti år har denne posten i statsbudsjettet økt med ca 60 prosent, noe som er større enn veksten i det totale statsbudsjettet. Korrigert for prisøkning er veksten 20 prosent. Faktorer som en voksende befolkning, eldrebølge og utvikling i medisinsk teknologi gir god grunn til å stille spørsmålstegn ved hvorvidt økte bevilgninger kan løse behovet for sykehustjenester i framtiden.