Denne artikkelen diskuterer hva slags beskyttelsesplikt stater har overfor sine borgere, når de befinner seg utenfor statens grenser. Argumentene forankres i generelle utviklingstrekk for moderne stater, men hovedfokus er på den norske staten og norske borgere. Artikkelen reiser to problemstillinger, for det første hvordan det ble selvsagt at staten har en beskyttelsesplikt for borgere i utlandet, for det andre under hvilke forutsetninger og på hvilke måter dette ansvaret konkret kommer på den politiske dagsorden. Den første problemstillingen besvares historisk og komparativt, med vekt på utviklingen av lojalitetsbånd mellom stat og borgere og velferdsstatlig legitimitet knyttet til statens evne og vilje til å ta seg av sine borgere. Den andre problemstillingen besvares ved analyse av en rekke «kriser» fra det siste tiåret. Her vektlegges medias rolle i kriseartikulering, behovet for rask og synlig respons fra offentlige myndigheter og spenningen mellom behovet for å vise handlekraft og ønskene om at befolkingen skal ta større ansvar for seg selv på reise. NØKKELORD Krisehåndtering, diplomati, media, stat, borgere ENGLISH SUMMARY This article deals with the «duty of care» held by states for their citizens, when the citizens are abroad. The arguments are based on general developmental traits common to modern states, but the main case is the relationship between the Norwegian state and its citizens. The article raises two main questions, firstly how it became self-evident that the state has a duty of care for its citizens abroad, secondly under what circumstances and in which ways this duty is articulated and put on the political agenda. The first question is answered through an historical and comparative analysis, emphasizing how ties of loyalty between