«Ubehagets pedagogikk» – en inngang til kritisk refleksjon og inkluderende undervisning?

Abstract

“Pedagogy of discomfort” was first introduced by Boler in 1999 as a teaching practice that invites educators and students to engage in critical inquiry regarding values and norms, and to examine constructed self-images and perceptions of others (1999, p. 177). The concept has later been further developed by Boler and Zembylas (2003) as a pedagogical framework to engage students and teachers with issues of difference, race and social justice by challenging their emotional comfort zones. This pedagogical approach is grounded in the assumption that discomforting emotions are important in challenging dominant beliefs, social habits and normative practices that sustain stereotypes and social injustice and in creating openings for empathy and transformation. (Zembylas & Papamichael, 2017, p. 3). This article explores how pedagogy of discomfort may contribute to critical reflections and inclusive education, by asking what educators may gain from dwelling with discomfort rather than trying to escape it. I argue that discomfort may function as an approach to critical reflections and new knowledge, and a resource for transformation, not as something to fear and avoid. However, the ideas of pedagogy of discomfort have raised concerns for what might happen when students are challenged and become uncomfortable in educational settings. One might argue that the concept of “classroom safety” could imply that educators first and foremost should offer comfort in classrooms. My main interest in this article is what educators may gain from engaging with discomfort as a resource for critical reflections and inclusive education.

8. Rom for ubehag i undervisning om rasisme i klasserommet

“…Denne teoretiske retningen springer ut fra antidiskriminerende og antirasistiske tradisjoner, som i hovedsak trekker veksler på blant annet postkoloniale, skeive, feministiske og interseksjonelle perspektiver og kritisk raseteori. I norsk sammenheng har Åse Røthing arbeidet videre med Zembylas begrep og foreslår «ubehagets pedagogikk» som en norsk oversettelse av begrepet (Røthing, 2019). «Ubehag» innen denne tradisjonen ser ut til å referere til et bredt spekter av følelser, som frustrasjon, rådvillhet, irritasjon og bekymring (Røthing, 2019, s. 45).…”

“…Fokus må vaere på å sikre et trygt klasseromsmiljø uten at dette betyr fravaer av ubehag. Det er kombinasjonen av ubehag og trygt klassemiljø som kan gi forandring (Røthing, 2019). Det er ikke uproblematisk å utfordre det etablerte, og undervisning som ikke bekrefter og reproduserer elevenes vante forestillinger og som utfordrer maktforhold, kan skape engasjement og nysgjerrighet, men også aggresjon og kriser for elever (Røthing, 2019, s. 42).…”

Good intentions, colonial relations: Interrupting the white emotional equilibrium of Norwegian citizenship education

“…Imagining having all those wonderful cultural pieces in you. This type of care has been spelled out in other studies as the apparent relief displayed by white teachers when they get the opportunity to talk about racialized students in positive terms (Røthing, 2019). When discussing the question 'what does it mean to be a Norwegian', the teacher emphasized answers that focused on belonging based in individual feelings.…”

Mot utvidede forståelser av rasialisering og rasisme i skolen

“…Bidragene har hovedsakelig dreid seg om kritikk av problematiske praksiser, diskurser og laeremidler. Røthing (2019) løfter frem «ubehag» som et sentralt begrep i undervisning om sensitive tema. Hun skriver seg her inn i en internasjonal pedagogisk litteratur om «ubehagets pedagogikk» (Boler & Zembylas, 2003), som viser til hvordan emosjoner kan virke både som hindre og ressurser i anti-rasistisk undervisning.…”