Welfare conditionality, particularly stringent benefit sanctions, has become increasingly prevalent in Western welfare states in recent decades. Although mandatory activation has received great attention in research, the need for further studies on the implementation of frontline sanctions has become evident, mainly where enabling measures are concerned. This article contributes to frontline and deservingness literature, examining how caseworkers cope with non-compliance cases and which deservingness assessments they invoke, in the Norwegian social assistance. Drawing on fieldwork and interviews with caseworkers at a Labour and Welfare Administration (NAV) office, this study shows how caseworkers informally construct a typology of non-compliance cases: 'unreachable', 'incapable' and 'unwilling'. The way caseworkers perceive the client's attitude, level of need and control over neediness seem to be decisive in distinguishing between cases. Caseworkers display a tendency to attribute non-compliance to incapability, which leads them to renegotiate activation requirements. As such, caseworkers' deservingness assessments seem to shape sanctioning practices. Based on these findings, this article argues for a more nuanced understanding of frontline sanctions.
SAMMENDRAGDe siste tiårene har aktivitetsplikt og sanksjonsregimer blitt et viktig kjennetegn ved velferdsstater. Aktivering har fått mye oppmerksomhet i velferdsforskning, men hvordan sanksjoner ved brudd på aktivitetskrav iverksettes i frontlinjen har vaert mindre studert. Artikkelen undersøker hvordan NAV-veiledere håndterer brudd på aktivitetskravet i sosialhjelp og hvordan deres oppfatninger av deservingness bidrar til å kategoriserer sosialhjelpsmottakerne. Funnene fra feltarbeid og intervjuer med veiledere i et NAV kontor viser at veiledere konstruerer en uformell typologi: 'utilgjengelig', 'kan ikke', 'vil ikke'. Måten veiledere oppfatter brukernes holdning, behovsnivå, og kontroll over egen situasjon på, virker avgjørende for hvordan de kategoriserer slike situasjoner. Veiledere tenderer til å oppfatte at brukerne 'ikke kan', for deretter å forhandle om hvorvidt aktivitetskravene bør endres. På denne måten er veilederes oppfatninger av deservingness med på å forme sanksjonspraksis. Denne artikkelen argumenterer for en mer nyansert forståelse av sanksjonering i frontlinjen.