No abstract

No abstract

Anne Olaug Olsen er spesialist i hud-og veneriske sykdommer og i samfunnsmedisin. Hun er overlege ved Avdeling for smittevern og vaksine, Folkehelseinstituttet og førsteamanuensis ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse, Universitetet i Oslo. Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.Åse Haugstvedt er spesialist i hud-og veneriske sykdommer, overlege ved Olafiaklinikken, Oslo universitetssykehus og leder av Nasjonal kompetansetjeneste for seksuelt overførbare infeksjoner. Forfatteren har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.Den kraftige økningen av gonoré blant unge heteroseksuelle er bekymringsfull. For å få snudd denne trenden bør leger oppdatere sin kunnskap om infeksjonen, behandlingen av den og nødvendige smitteverntiltak.

498Tidsskr Nor Legeforen nr. 5, 2014; 134 Seksualanamnesen på medisinstudiet 498 Å. Haugstvedt & H. Moi tar i en tankevekkende kasuistikk i Tidsskriftet nr. 1/2014 opp viktige temaer og stimulerer til diskusjon (1). Forfatterne oppfordrer saerlig fastleger til å søke kunnskap og snakke om seksualitet, men kanskje behøver leger innen de fleste spesialiteter økt viten om emnet?En nordamerikansk studie viste at 25 % av allmennleger rutinemessig spurte sine pasienter om seksuelle forhold. Et flertall blant dem som ikke tok opp slike problemstillinger, oppga som årsak at de følte de hadde for liten trening i å ta opp seksualanamnese og å gi råd ved seksuelle problemer. Andre studier har vist at 42 -62 % av medisinstudenter syntes de hadde fått mangelfull opplaering i seksualitet (2). Det er usikkert i hvilken grad disse tallene kan overføres til norske forhold, og vi kjenner ikke til tilsvarende studier her til lands.I 2012 gjennomførte vi en undersøkelse om hvilken undervisning som blir gitt om seksualitet ved norske laeresteder for medisin (3). Resultatene viste blant annet at det ble gitt mye opplaering i prevensjon og seksuelt overførbare sykdommer. Kun i Oslo ble det forelest spesifikt om seksuelle minoriteter, som lesbiske, homofile og transpersoner. Undervisningen i kommunikasjon om seksualitet besto i hovedsak av teoretisk gjennomgang av seksualanamnese.Haugstvedt & Moi hevder at mange leger i liten grad spør om seksuelle forhold. Mulige forklaringer oppgis å vaere sjenanse, frykt for å støte pasienten, mangel på kunnskap samt fordommer mot seksuelle minoriteter. I hverdagen er leger rett som det er, og om vidt ulike temaer, nødt til å stille pasienter spørsmål som kan virke støtende. Pasienter kan nok synes det er ubehagelig at legen har et åpent syn på hvilke seksuelle preferanser pasienten har og bli forundret over spørsmål rundt det. Men hensynet til god ivaretakelse av pasienter uavhengig av seksuell praksis burde gå først. Haugstvedt & Mois kasuistikk viser hvilke potensielt alvorlige følger mangelfull seksualanamnese kan få. De siste 20 årene har det vaert gitt omfattende opplaering i klinisk kommunikasjon ved de norske studiestedene. Forskning har vist at kommunikasjon og intervjuferdigheter kan laeres (4). Kanskje kunne en mer praktisk tilnaerming i medisinstudiet, med bedret opplaering i kommunikasjon om seksualitet, gjort kommende leger mer bekvemme med å snakke om temaet? I en dokumentar på radio beskriver Thomas Nylund hvordan han etter en stomioperasjon følte at helsepersonellet opplevde det som pinlig å snakke om hvilke begrensninger operasjonen kunne få for hans seksualliv som homofil (1). Spesialist i allmennmedisin og fastlege Mari Bjørkman viste i sin avhandling Lesbisk selvtillit-lesbisk helse. Utfordringer og mestringsstrategier hos lesbiske kvinner (2) at det for lesbiske var viktig å bli sett som den man er hos legen og at denne informasjonen kunne vaere medisinsk relevant. Liknende arbeid er ikke gjort blant homofile menn i Norge, men vi vil anta at også disse vil kunne oppleve de...