In the 19th century a number of new scientific disciplines made their appearance in

No abstract

Kontakt: Asgeir Svestad, E-post: asgeir.svestad@uit.no Asgeir SvestadInstitutt for arkeologi, historie, religionsvitenskap og teologi, UiT Norges arktiske universitet Svøpt i myra -Synspunkter på Skjoldehamnfunnets etniske og kulturelle tilknytning Innledning Denne artikkelen er et bidrag til diskusjonen om den etniske og kulturelle tilknytningen til et besynderlig norsk gravfunn, nemlig det unike Skjoldehamnfunnet. Gravfunnet kom for dagen sommeren 1936 da Rickart Olsen, en skjoldehamnvaering, stod og skar torv i ei av myrene ved stedet (figur 1 og figur 4). Gavlmyra hadde vaert i årviss bruk for uttak av brenselstorv, og overraskelsen var derfor stor da han støtte på knoklene av et menneske, som til alt overmål lå inntulla i klaer og et teppe. Etter avdekking tok Olsen kontakt med lensmannen, som ga ordre om at knoklene skulle graves ned på kirkegården. Dét kunne gitt vårt kjennskap til funnet en brå slutt; begrensa til den korte notisen i Andøya Avis få dager etter (Andøya Avis 1936:2). Den gode Olsen ville det imidlertid annerledes, og dekka i stedet levningene til. Avisnotisen gjorde sitt til at Tromsø Museum fikk nyss om funnet, og knok lene og tekstilrestene blei så sendt nordover for undersøkelse av Gutorm Gjessing, som da nylig var tilsatt som arkeolog ved museet.Sammen med sin kone Gjertruds rekonstruksjon av draktdelene publiserte Gjessing artikkelen «Skjoldehamndrakten. En senmiddelaldersk nordnorsk mannsdrakt» (Gjessing 1938a) i det andre bindet av hervaerende tidsskrift. Funnet dateres til overgangen mellom 1400-og 1500-tallet basert på drakttypen, som ut fra en sammenlikning med norsk draktskikk hevdes å vise likheter med avleggse moter lengere sør i Skandinavia. Gravskikken sammenliknes med skandinaviske mellomalderske myrbegravelser, og forstås i sammenheng med kristne forestillinger om myra som et sted for fordømte sjeler. Den gravlagte oppfattes følgelig å vaere en fattigmann av norsk herkomst (kjønnsbestemmelsen blei gjort av anatomen Kristian Emil Schreiner). Gjessing gjør oppmerksom på at arbeidet har sine svakheter da han beveger seg utafor sitt fagfelt. Det er da også sider ved tolkinga som i dag virker lite plausible, og det er lett å se dem i sammenheng med datidas diffusjonistiske og etnosentriske tankegang. Argumentasjonen rundt fottøyet (komagene) og måten de avfeies som eventuelt samiske på, er kanskje mest påfallende. Karakteristikken av Vesterålen

This article is an effort to critically discuss Sámi repatriation and reburial practice based on the analysis of five repatriation cases. Since the seminal repatriation (and burial) of the skulls of Somby and Haetta in Gávvuonna/Kåfjord in 1997, and the more recent reburial of 94 skeletons in Njauddâm/Neiden in 2011, a precedent seems established in Norway that allows the unconditional reburial of all Sámi human remains from collections and excavations. This inevitably poses a serious challenge to research on Sámi human remains and the Sámi past. It is argued that what is important is not research, but that Sámi are allowed to decide for themselves how they wish to care for the dead. Rather than argue according to the adversarial pro-research or pro-reburial viewpoints, this article will take a closer look at how the dead, and their associated material remains, are cared for during Sámi reburial. As will be argued, the care for the material side tends to be neglected and therefore raises an ethical question regarding this practice.

In this study, we used stable isotope analysis and radiocarbon dating to study diet, mobility and chronology in two late medieval/historical coastal populations in northern Norway. We have shown that the individuals buried at Kirkegårdsøya date between 1331 and 1953 cal AD and had a homogenous marine diet, whereas the individuals buried at Gullholmen had a more heterogeneous diet, consisting of both terrestrial and marine proteins and date between 1661 and 1953 cal AD. We have demonstrated that reindeer protein was not an important part of their diet, and also discussed the importance of correcting for the marine reservoir effect in populations with a coastal subsistence. Our interpretation is that individuals buried at Kirkegårdsøya primarily belonged to a Coastal Sámi community, although Norwegians with a similar diet (and likely comprising a minor population in the area) cannot be ruled out. The more varied diet and mobility at Gullholmen could, as predicted, indicate that these individuals may have had a more diverse cultural affinity.