Vi lever i en tid der de fleste skandinavere betraktes som ytterst privilegerte. Gang på gang kåres vi til verdens rikeste, lykkeligste og mest egalitaere land. Samtidig fører globaliseringen til at vi får de ikke-privilegerte tettere inn på våre egne liv. Gjennom media og innvandring konfronteres vi med bevisstheten om andres lidelse -det vaere seg barnearbeid, trafficking, flyktningers tilvaerelse i mottak og leirer m.m. Disse, som får en status som «de Andre», eksisterer side om side med Oss; ofte bidrar de endog direkte til vår velstand. Barnearbeideren som syr de klaerne vi kjøper, er et eksempel.Mange samtidsfortellinger indikerer at den globale ulikheten ikke bare fører til at skandinavere priser seg lykkelige over egne privilegier, men at de også føler et ubehag og det vi i denne antologien kaller «skandinaviske skyldfølelser» («Scan-Guilt»-følelser). Gjennom workshops, gjesteforelesninger, ansettelse av stipendiater og foredrag med forfattere, filmskapere og debattredaktører møtes forskningsgruppen for å utforske disse spørsmålene med utgangspunkt i flere fagdisipliner: litteratur, utdanning, film, teologi, moralfilosofi, medier, retorikk og kjønnsstudier. 3Målet er 1) å forstå vår kulturelle identitet som til dels befinner seg i en ambivalent tilstand; 2) å forstå kunstens, este-1. Som Shelby Steele skriver i en amerikansk kontekst om hvit skyld: «Given the moral instincts of human beings, it is all but impossible to enjoy an ill-gotten advantage, much less to feel at least secretly grateful for it, without consciously or unconsciously experiencing guilt» (Steele 1990, s. 499). 2. ScanGuilt (i kursiv) refererer til forskningsprosjektet, mens «ScanGuilt» (i hermetegn) refererer til de skyldfølelsene vi analyserer -det vil si følelser av ubehag og ambivalens over egne privilegier vis-á-vis den globale, underprivilegerte Andre.

No abstract

No abstract

No abstract

In this article, Abo Rasul's Unfun (2008) is analysed as an example of race horror. The novel is read along two axes: 1) a medial trajectory along which Unfun is understood as a contemporary horror film pastiche in dialogue with Carol Clover's Men, Women, and Chain Saws, and 2) a literary trajectory along which Unfun is understood as a postcolonial novel in dialogue with Joseph Conrad's Heart of Darkness (1899/1902). I examine these two intersecting trajectories in light of collective guilt and postcolonial melancholia-terms used by Paul Gilroy in After Empire (2004). What this reading reveals is how Rasul ultimately implicates his Scandinavian reader in post-1989 racism, imperialism and globalization.