Analysis of visual data is underdeveloped in visual research, and this article gives a methodological contribution on how to perform collaborative video research on organizational practices, combining ethnographic methods and intervention through film-elicitation. We provide guidance for how to (a) collect ethnographic data with (and without) camera, (b) make preparations for film-elicitation, and (c) facilitate collaborative sensemaking with participants. Building on an enactive approach, we argue that film-elicitation based on a preliminary visual analysis and categorization conducted by researchers reenacts the immediacy and vitality of lived experience. This is done through enabling organizational members to create communicative constructs of the culturally embedded, inarticulate, and embodied aspects of social conduct. As such, we argue that video research is a powerful means for process-oriented theories concerned with capturing the multiplicity of organizational practices.

No abstract

No abstract

No abstract

Gudrun R. Skjaelaaen har master i visuell antropologi fra Goldsmiths, University of London, og jobber ved Arbeidsforskningsinstituttet (AFI), OsloMet. Hun holder nå på med en doktorgrad ved Sosialantropologisk institutt, UiO, som tar utgangspunkt i studie av et norsk mediehus. Hun har tidligere forsket på idéarbeid og kreativitet i ulike bransjer. SAMMENDRAG Arne Martin Klausens studie av Dagbladet på midten av 80-tallet og boka Med Dagbladet til tabloid, en studie i dilemmaet børs og katedral (1986) står som ett av de viktigste bidragene i norsk medieantropologi. Ved å følge ett av Norges største mediehus i omleggingen til tabloid format, viser Klausen hvilke konsekvenser det fikk, både for avisas innhold og form, men også for organisasjonen. I denne artikkelen viser jeg hvordan Klausens arbeid har relevans for dagens forskning på aviser og organisasjoner ved å knytte det opp til egne studier av avisredaksjoner. Først tar jeg for meg dilemmaet børs og katedral som viser til dragkampen mellom det kommersielle (børs) og det ideologiske (katedral) som ikke bør blandes. Deretter ser jeg på det Klausen kaller mediaestetikkens styringskraft, og hvordan selve formen av tabloidavisa bidro til maktforskyvning innad i redaksjonen. Disse to temaene er igjen aktualisert ved inntoget av det digitale og konsekvensene dette får for journalistiske praksiser og organisering av redaksjonene. Jeg argumenterer for at selv om omleggingene i seg selv er ulike, kan man finne igjen tilsvarende mekanismer og holdninger rundt endringer i dag som i 1986, over tretti år etter at denne boka ble utgitt.