This study investigates what older adults want from social robots. Older adults are often presented with social robots designed based on developers’ assumptions that only vaguely address their actual needs. By lacking an understanding of older adults’ opinions of what technology should or could do for them–and what it should not do–we risk users of robots not finding them useful. Social and humanistic research on the robotization of care argues that it is important to prioritize user needs in technology design and implementation. Following this urgent call, we investigate older adults’ experiences of and approach to social robots in their everyday lives. This is done empirically through a qualitative analysis of data collected from six group interviews on care robots with health care service users, informal caregivers (relatives), and professional caregivers (healthcare workers). Through this “Need-Driven-Innovation” study we argue that, to secure a functional and valuable technology-fit for the user, it is crucial to take older adults’ wishes, fears, and desires about technology into account when implementing robots. It is also crucial to consider their wider networks of care, as the people in these networks also often interact with the assistive technology service users receive. Our study shows that more qualitative knowledge on the social aspect of human-robot interaction is needed to support future robot development and use in the health and care field and advocates for the crucial importance of strengthening the position of user-centered qualitative research in the field of social robotics.

No abstract

No abstract

Institutt for tverrfaglige kulturstudier NTNU ✉ gunhild.tondel@ samfunn.ntnu.no SAMMENDRAG Temaet for artikkelen er hvordan teknologi, omsorg og alderdom veves sammen, i en tid hvor samfunnets tro på teknologi og innovasjon dominerer. Kritiske perspektiv på teknologi i omsorg skisserer en fremtidig kontrollert alderdom, levd med omsorgsarbeidere på så stor avstand at deres ansikter forblir i skyggen. Denne artikkelen retter seg i stedet mot omsorg på «bakkenivå», hvor omsorg gjøres gjennom velferdsteknologi − og hvor den skjøre eldre kroppen må passe inn. Artikkelen analyserer omsorgens koreografi i samspillet mellom pleiere, brukere og trygghetsalarmer i praksis. Dette krever lyttende omsorg, idet pleiere må laere å tolke innmeldte behovs akuttnivå over mobil. Ofte oppstår et samtidig prioriteringsarbeid, hvor noens behov må settes til side − men alarmer skaper også påskudd for omsorg. Omsorg og teknologi er ikke motsetninger eller «representanter for ulike verdener» når de gjøres sammen, men sammenvevinger som lager gode eller dårlige omsorgserfaringer. Teknologiens praktiske omsorgsverdi kan derfor ikke defineres på forhånd. Når den likevel blir det, uttrykker dette at velferdsteknologiens politikk er en egen institusjonell prosess, med foreløpig større effekter i omsorgssektoren enn hva det enkelte tekniske system har.

No abstract