Denne artikkelen handler om lærerstudenter og deres erfaringer knyttet til gjennomføring av flashmob som studentdrevet danseprosjekt. Artikkelen undersøker sammenhenger mellom flashmobprosjektet og utviklingen av lærerstudentenes profesjonspersonlige kompetanse. Forskningsmaterialet utgjøres av studenttekster fra to kroppsøvingslærerutdanninger: årsstudium i kroppsøving ved OsloMet – storbyuniversitetet og faglærerutdanningen i kroppsøving og idrettsfag ved Norges idrettshøgskole. Forskningsprosjektet er kvalitativt og har en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Gjennom analyse av studentenes besvarelser kom forfatterne fram til fire temaer: «følelser», «å skape dans», «nærhet og samarbeid» og «lærerrollen». Gjennom en profesjonsfaglig drøfting av disse temaene viser artikkelen blant annet hvordan flashmobprosjektet har relevans i et lærerutdanningsperspektiv ved at studenterfaringene kan knyttes til selvbestemmelse, medbestemmelse og solidaritet. Det framkommer tydelige sammenhenger mellom studentenes erfaringer og profesjonspersonlig kompetanse; flashmobprosjektet trer fram som et profesjonspersonlig dannelsesprosjekt som kan bidra til å gi studentene en kroppslig forankret autoritet.

SammendragI denne artikkelen undersøkes forhold mellom faglaererutdanning, laereplan og kroppsøvingslaereres praksis, for dans som aktivitet i kroppsøvingsfaget. I Kunnskapsløftets laereplan for kroppsøving er dans et sentralt område, samtidig som nyere forskning viser at dans har en svak posisjon i laereres undervisningspraksis. Problemstilling er «Hvilke forhold er det mellom laereplan for kroppsøving i LK06, faglaererutdanningen i kroppsøving og idrettsfag, kroppsøvingslaererstudenters erfaringer, og kroppsøvingslaereres undervisningspraksis, for dans som aktivitet?» Bakhtin-begrepene 'dialog', 'stemme' og 'ytring', brukt som analytiske begrep, bidrar til å synliggjøre hvordan kroppsøvinsgprak-sis, laereplan og faglaererutdanning må forstås som å utgjøre en kommunikasjonskjede hvor det er nødvendig med dialog som samspill, interaksjon og samhandling, mellom alle ledd for at intensjoner og formål med dans som del av kroppsøvingsfaget skal kunne realiseres.Artikkelen argumenterer for at laereplan i kroppsøving bør vaere tydeligere på hva dans i kroppsøving skal innebaere både når det gjelder aktivitet og antall timer. Nøkkelord: Faglaererutdannelse; kroppsøvingslaererstudenter; dialogiske forhold AbstractThis article is about dance as physical education activity in Norway. The research questions relationships between the National curriculum, PE teacher education, student's experiences, and what teachers actually teach concerning dance as PE activity. In the Norwegian national PE curriculum dance is described as a central area along with play, sports, and outdoor activity. Recent research shows, however, that dance has a very weak position in PE in Norway. Through applying Mikhail Bakhtin's (1895Bakhtin's ( -1975 concepts 'dialogue', 'voice' and 'utterance' this article makes visible that National curriculum, teacher education, student experiences, and PE classes, must be understood as parts of one chain of communication, and how it is of importance that all parts relate dialogically to other parts in order to reach the intentions and goals described in the Norwegian National curriculum and PE teacher education documents. The author argues that the position of dance in PE and PE-teacher education, would be improved if the National curriculum could suggest what dance as PE-activity should be, and indicate an appropriate number of classes taught for dance and other central PE activities.

This article concerns embodied knowledge closely connected to dance experience. I position my research project primarily on three autobiographic dance narratives concerning my involvement with the dance genre known as contact improvisation (CI). In making the argument that practicing CI creates experience and knowledge that become embedded in the body, I attempt to give the dancing body an "audible voice", and apply theoretical concepts that are helpful in interpreting and elaborating my narratives.

In Norway dance in school is mainly placed within the subject of physical education. This paper is based on a study conducted together with students in physical education teacher education. The main focus is to explore experiences in dance improvisation and contact improvisation as described by physical education student teachers. The study is influenced by phenomenological thinking. The analysis makes evident that the students experienced the subject of dance improvisation and contact improvisation in many different ways. Yet, how the student teachers express their experiences can be divided into the different roles of student-dancers experiencing dancing and student-teachers trying to decide whether what they do in the dance classes can be used in teaching in schools.

Artikkelen drøfter sammenhenger mellom Marcel Duchamp (1887–1968) sin tenkning og danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon som tradisjoner. Forskningsprosjektet er tuftet på erfaring utøvere av danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon har gjort, og undersøker forbindelser mellom Duchamp og post-moderne improvisasjonsdanstradisjoner, og på hvilke måter bevissthet om slike forbindelser kan ha betydning for tradisjonenes utøvere. Forfatteren anvender Lindholm og Gadamers (1900–2002) tradisjonsbegrep som analytisk blikk og fortolkningsperspektiv, og får fram hvordan deler av Duchamps tankegods som kan forstås som overlevert via John Cage, Merce Cunningham og Robert Rauschenberg til dansekunstnere som var ansvarlig for oppstarten av postmoderne dans, og som i dag kan forstås som inkorporert i danseimprovisasjon og kontaktimprovisasjon. Tradisjonsperspektivet bidrar videre til å belyse hvordan utøvere kan få en økt forståelse av hva det innebærer å tilhøre en tradisjon, og hvilken betydningen det har å kjenne tradisjonen man tilhører best mulig. I tillegg synliggjøres hvordan postmoderne improvisasjonsdanstradisjoner ved Duchamp har europeiske røtter i tillegg til de amerikanske, og dette gir et utvidet perspektiv og bidrar til et mer komplekst bilde av tradisjonene både innholdsmessig og geografisk.