This chapter presents the findings from an exploratory study of career guidance and career learning in primary schools in Norway. Most primary schools in Norway do not have strategies and policies for career guidance, and career learning is largely unknown as a concept. Nevertheless, they sometimes "unknowingly" engage in such activities. Many schools, in fact, implement several relevant initiatives to children's career exploration as part of, or outside of, formal curricula/subjects. The challenge is to develop such unintentional career learning into intentional career learning. This does not have to be a radical change in schools. Primarily, it is a question of awareness of career learning and recognition that the same activity or subject can have two effects.

No abstract

Rådgivning i skolen er viktig for at elevene skal få informasjon, veiledning, oppfølging og hjelp til å finne seg til rette på skolen og bestemme seg for fremtidige yrkes- og utdanningsvalg (jf. Forskrift til opplæringslova § 22 (2009)). Denne avhandlingen utforsker hvordan rådgivningen i norsk grunnskole og videregående skole formes i møter med sammensatte forventninger. Nærmere bestemt fokuserer studien på rådgivning i møter med forventninger fra skolen, lokalsamfunnet og elevene, politiske føringer, rådgivernes egne profesjonelle vurderinger og deres rolle i dette samspillet. Datamaterialet er samlet inn i forbindelse med to forskningsprosjekter (jf. Buland et al. (2014); Mordal et al. (2015)) og baserer seg på nye analyser av deler av det kvalitative materialet. Studien har et sosiologisk og pragmatisk utgangspunkt og anvender en abduktiv tilnærming i analysene. Jeg forstår rådgiverne innenfor rammene av bakkebyråkratiet og må fortolke politiske retningslinjer og overføre disse til praksis (Lipsky, 1980, 2010; Winter, 2003; Zacka, 2017). Skolen og samfunnet kan tenkes å bli sentrale kontekster som rammer inn og skaper forventninger til rådgiverrollen. Den fortolkningsmessige fleksibiliteten (Pinch & Bijker, 1987) til politiske retningslinjer ser ut til å ha innvirkning på rådgiveres valg og hvilken utforming rådgivningen får i møte med sammensatte forventninger. Videre kan improvisasjon (Alterhaug, 2021; Karlsen, 2006) i rådgivningen ha betydning for møtene mellom rådgiver og elev. Nærmere bestemt ser det ut til å ha sammenheng med at elevene opplever å bli anerkjent (Aubert, 2009; Honneth, 2008). Forskningsspørsmålene retter søkelyset mot 1) kontekstuelle forventninger til rådgivningen fra skolen og lokalmiljøet, 2) politiske forventninger til rådgivningen i møtet med rådgivernes verdigrunnlag og 3) relasjonelle forventninger til rådgivningen i møtet med elevene. Studien anvender casestudier og fokusgrupper som metode for datainnsamling. Artikkel 1 (Mathiesen et al., 2014) er en komparativ casestudie av rådgivningen i ni videregående skoler som omfatter 51 fokusgruppeintervjuer med totalt 130 informanter (rådgivere, lærere, foreldre, elever og ledelse), og som handler om hvordan den lokale konteksten former rådgivningen i skolen. I artikkel 2 (Mathiesen & Gunnarsdóttir, 2021) analyseres 12 fokusgruppeintervjuer med 35 rådgivere, hvor det settes søkelys på hvordan rådgiverne ser på anbefalingen om delt rådgivningstjeneste og et helhetlig elevsyn i rådgivningspraksisen. I artikkel 3 (Mathiesen, 2022) blir 19 fokusgruppeintervjuer med 71 elever analysert med søkelys på hvordan elevene opplever møter med rådgivere. Rådgivernes balansekunst handler om å balansere flere forventninger samtidig: elevenes relasjonelle forventninger, skolens kontekstuelle forventninger og visjonære forventninger i politiske dokumenter om rådgivningens bidrag til samfunnet og til individene. Disse forventningene ser ut til å bli fortolket i lys av rådgivers forståelse av hva som er elevens beste, og helhetlig rådgivning, den lokale kontekstens krav til hva rådgivningen skal bidra med, hvilke ressurser skolen har avsatt til rådgivning, og graden av internt samarbeid på skolen. I denne avhandlingen søker jeg å belyse hvordan kontekstuelle forventninger fra skolen og lokalmiljøet, politiske forventninger i møter med rådgivernes verdigrunnlag og relasjonelle forventninger i møtet med elevene påvirker hvordan rådgivningen i skolen forstås og utøves. Avhandlingen frembringer ny kunnskap om hvordan rådgiverne inngår i en kontinuerlig fortolkningsprosess mellom ulike kontekstuelle, relasjonelle og fortolkningsmessig fleksible politiske retningslinjer som har betydning for refleksjonene over rådgivningen i skolen. Avhandlingens funn tyder på at rådgivningen formes som et resultat av at rådgiverne fortolker forventninger som rettes mot dem, og tilpasser sin praksis (1) i lys av de kontekstuelle forholdene ved skolen og lokalsamfunnet og (2) i lys av egne verdier og grunnleggende forståelse av eget oppdrag, altså hva rådgiverne selv mener at skolens rådgivning skal bidra til. Faktorer som spiller inn her, er hvor mye ressurser skolen har allokert til nødvendig rådgivning, skolens ressurssituasjon generelt, kollegiets tradisjon for å samhandle eller eventuelle forventninger hos lokalsamfunnet til hva skolen skal bidra med når det gjelder de unges fremtidsvalg. Videre (3) i lys av elevenes forventninger til rådgivers opptreden i møter dem imellom, altså at rådgiveren tilpasser sin opptreden ut fra elevens behov i det gitte møtet. Og (4) i lys av fortolkningsmessig fleksible politiske retningslinjer som gjør at rådgivningen kan tilpasses de tre første punktene, men fremdeles være i tråd med de politiske forventningene. Et overordnet bidrag i avhandlingen er videreutviklingen av begrepet situasjonsmusikalitet (Alterhaug, 2021; Karlsen, 2006) til begrepet oppdragsmusikalitet. Oppdragsmusikalitet forstår jeg som en tilstand hvor ulike sammensatte forventninger er fanget opp og lyttet til, og hvor profesjonsutøveren klarer å avveie mellom egne forståelser og ytre forventninger til oppdraget som skal utføres. En tilstand av balanse hvor det oppleves som at det er en felles forståelse på tvers av sammensatte forventninger, sett fra rådgivernes ståsted. Rådgivernes balansekunst kan dermed sies å handle om å utvikle en oppdragsmusikalitet hvor sammensatte forventninger fra ulike aktører harmonerer ikke bare for profesjonsutøveren selv, men også i den organisasjonen de er en del av, og sett i lys av politiske forventninger.

Guidance counsellors hold an important role in youth’s educational and vocational choices, well-being and future careers. Central Norwegian policy documents recommend dividing counselling practices in schools into two functions: (1) career guidance and (2) educational welfare guidance. Policy documents also promote a holistic view of the pupil and the value of safeguarding the pupils’ best interest. This study explores how counsellors interpret these potentially conflicting recommendations for counselling practice. Our findings indicate that counsellors act as street-level bureaucrats and interpret the recommendations in relation to professional values and local contexts. Our analysis reveals three perspectives on how separate forms of counselling can be practised. The first view suggests an integrated, holistic approach. The second suggests a collective holistic approach. The third view indicates a reductionistic approach to career guidance. Counsellors appear to base their views on occupational professionalism, with the ideal of guarding the pupils’ best interest at its centre. Hence, the different understandings of separate counselling services, a holistic approach and of what is in the pupils’ best interest appear significant for implementing the policy recommendations in schools.

Utviklingen av institusjonell etnografi som forskningstradisjon har vaert preget av et arbeid med å utvikle og klargjøre grenser for hva som er institusjonell etnografi, og hva som ikke er det. Dette grensearbeidet har bidratt til en innkapsling av institusjonell etnografi som en tilnaerming som kun er for spesielt interesserte og innvidde. Dette bidrar igjen til å usynliggjøre nytteverdien av institusjonell etnografi i sosiologisk forskning og lukker også for teoretisk videreutvikling. Møtet med en formalistisk forståelse av institusjonell etnografi skaper to hovedutfordringer for sosiologer fra en nordisk, pragmatisk tradisjon: å forstå hva som skiller institusjonell etnografi fra «vanlig» problemorientert sosiologi og å ta i bruk oppskriftspregede beskrivelser av hva som er «riktig» måte å gjøre institusjonell etnografi på. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i vårt eget empiriske forskningsarbeid og bygger videre på en fremvoksende nordisk tradisjon innenfor institusjonell etnografi for å diskutere hvordan en abduktiv tilnaerming til institusjonell etnografi kan bidra i sosiologisk kunnskapsutvikling. I artikkelen bruker vi perspektiver fra institusjonell etnografi til å beskrive vårt arbeid med å forstå og ta i bruk institusjonell etnografi. Dette har vi gjort på to ulike måter: gjennom å bruke konsepter fra institusjonell etnografi som analytiske begreper og ved å bruke institusjonell etnografi som innledende analytisk tilnaerming. Vi beskriver hvordan forskningens sosiale koordinering har virket inn i dette arbeidet og diskuterer hvordan en åpning av institusjonell etnografi gjennom en abduktiv tilnaerming kan bidra til teoriutvikling på to nye og fruktbare måter: (1) aktiv bruk av institusjonell etnografi til å rekonstruere annen teori og (2) empiriske funn som virker som anomalier som kan bidra til videreutvikling av begreper innenfor institusjonell etnografi. På denne måten kan institusjonell etnografi styrkes som forskningstradisjon og aktivt bidra til sosiologisk kunnskapsog teoriutvikling. NøkkelordInstitusjonell etnografi, nordisk sosiologi, abduksjon, bakkebyråkrati