The main objective of this article is to discuss how an Early Childhood Education and Care (ECEC) institution in a refugee camp can promote social sustainable education. By giving empirical examples of innovative pedagogical ideas and practices inside a Greek ECEC institution, this article argues that concepts of formation are ways to promote social sustainable education. The article draws on data from an ECEC institution in which both the children living in a refugee camp and Greek children are located together. With nature as a neutral cultural mediator, serving as a pedagogical framework, children can make new experiences based on participation, equality and mutual respect. Data were produced through field observations, semi-structured interviews and one group interview from March 2019 until September 2019. The empirical data reveal three dimensions that we suggest work as markers for social sustainable pedagogical practice: the importance of nature and play as a facilitator for children’s activities; the importance of participation and equality; and the importance of commitment to the community. The findings are discussed in relation with theoretical concepts of formation, with a particular focus on children as active agents and the value of experiences, and the importance of highly qualified educators.

No abstract

Denne artikkelen er en metodisk refleksjon knyttet til en kunstnerisk tilnaerming til forskning. I artikkelen undersøkes bevegelsen fra levd liv til fremstilling av forskningsresultat i en kvalitativ studie med en kunstnerisk tilnaerming. Både skrevne narrativ og tegnede animasjoner er del av denne prosessen. Gjennom et slikt arbeid kan en kroppslig og sanselig forståelse av materialet vokse frem. Hensikten med artikkelen er å undersøke en kunstnerisk tilnaerming gjennom en multimodal narrativ animasjonsanalyse. Datamaterialet er hentet fra delstudien «A playful orchestrationnarrative expressions by toddlers», hvor fortelleruttrykk av de yngste i barnehagen undersøkes. Prosessen er speilet gjennom «den trefoldige mimesis» som Ricoeur har utviklet. Artikkelen løfter frem hvordan kunstnerisk medskaping gjennom animasjon av et fortelleruttrykk åpner for kompleksitet i fortelleruttrykket på en meningsskapende måte.

Artikkelen løfter frem perspektiv knyttet til uformelle møter i en fortelling. Gjennom å undersøke hvordan slike samspill kan åpne transformative prosesser for både barn og voksen søker artikkelen å bidra med kunnskap om toddleres kulturelle leseferdighet og muligheter for tilblivelser i uformelle møter for de yngste barna så vel som for voksne. Studien er plassert i et perspektiv der kroppsfenomenologi fra Merleau-Ponty er i dialog med hermeneutikk. Studien er kvalitativ og har en etnografisk, narrativ tilnærming. Det er gjennomført deltagende observasjon. Materialet består av 10 ulike fortellerhendelser som utspiller seg mellom Jon og en voksen forteller, fra Jon er 1 år og 7 måneder frem til han er 3 år og 2 måneder. Relasjonen mellom de to er mor og barn. I meningsforhandlingen i fortellingen utfordres begge til å trå ut av sine perspektiv og følge den andres bevegelser i det som blir til.

No abstract