Artikkelen dreier seg om betydningen av å anerkjenne egne og andres musikalske røtter. Utgangspunkt for tematikken er hvordan opplevelser av ubehag kan oppstå i situasjoner der religiøst musikalsk innhold er brakt spontant inn i undervisningen av musikklærerstudenter. Artikkelen bygger på erfaringer fra egen lærerutdanningspraksis og kvalitative data samlet inn i forbindelse med mitt doktorgradsprosjekt (Strøm, 2016). Intervjuer med ungdommer som vokser opp i en krysskulturell kontekst danner artikkelens kjerne. Disse dataene brukes for å belyse forholdet mellom religiøs tro og musikalsk identitet samt ressurser og utfordringer som noen av disse ungdommene kan kjenne på i utøvingen av sine musikalske aktørskap. Artikkelen anvender Stones’ (2005) strukturasjonsteori, kalt «strong structuration», som utgangspunkt for å si noe om forholdet mellom aktør og struktur. Jeg ønsker med denne artikkelen å argumentere for krysskulturbegrepets relevans i en musikkundervisningssammenheng samt bidra til økt forståelse for og anerkjennelse av elevers religiøse musikalske røtter og identitet i musikkfaget i grunnskolen.

This article builds upon an ethnographic study of how young people growing up in cross-cultural contexts perform their musical agency (Strøm, 2016). The twofold focus of the article concerns the ways in which the pop duo GunnInga perform their collective musical agency as well as how they strengthen their friendship and fulfill their artist dreams through informal musical practices. The theoretical framework of the article builds upon Stones’s (2005) strong structuration theory. The analysis is structured using Karlsen’s (2011) musical agency lens as a point of departure. In line with Liamputtong’s (2010) request to cross-cultural researchers, the analysis also applies a poem as an analytical tool. The term cross-cultural is applied to situate the pop duo in a context characterized by diversity in terms of both nationalities and options when it comes to activities, concerts, projects, workshops and so on, offered by both municipal and private cultural agents attempting to respond to this reality.