No abstract

In their efforts to reach out to teenagers, libraries facilitate different literary activities where youth come together, socialize and interact. In what ways do these practices contribute to the building of literary and social communities among the participating teenagers and to a broadened understanding of the concepts of libraries? This paper examines three different cases of participatory mediation activities in Norwegian libraries: a podcast, a voluntary reading group and a shared reading activity. The method used is qualitative interviews, and the findings are discussed in relation to theories on the social and participatory dimensions of cultural institutions and to a model from library and information theory. In the cases presented, the libraries facilitated the activities as part of their strategies. The study sheds light on how the mediation practices in question contribute to fostering literary and social communities among the participating teenagers. The present study demonstrates possible ways of expanding the understanding of what a library means to young people in a contemporary context.

No abstract

Dette bokessayet tar for seg et ambisiøst tilskudd til tenkningen rundt begrepet verdenslitteratur, hvor internasjonalisme og marginaliserte grupper er blant hovedtemaene. Indisk-amerikanske Auritro Majumder, førsteamanuensis i engelsk litteratur ved Universitetet i Houston, behandler i sin første bok Insurgent Imaginations primaert forhold i og verk fra Vest-Bengal som et lokalt utgangspunkt for mer generelle betraktninger. I det følgende vil jeg, etter å ha vurdert bokens plass innenfor verdenslitteraturfeltet, ta for meg den revolusjonaere naxalitt-bevegelsen, som har sitt utspring i denne regionen, selv om den senere har forflyttet seg til andre østindiske områder. Litteraere fremstillinger av disse opprørerne danner nemlig en rød tråd i boken som skal behandles. Videre vil jeg reflektere rundt forfatterens behandling av det periferiske, det subalterne og forestillingen om fellesskap over landegrenser, før jeg går inn på noen av Majumders naerlesninger. I konklusjonen vender jeg tilbake til essayets viktigste aerend, naxalittenes plass i studien og bruksverdien av merkelappen verdenslitteratur på forfatterens prosjekt. Boken Insurgent Imaginations. World Literature and the Periphery vitner fra start til slutt om en levende interesse for periferien. Undertittelens andre begrep, verdenslitteratur, vekker ikke det samme engasjementet hos forfatteren. Siden Goethe lanserte betegnelsen for 200 år siden, er innholdet endret, slik også verden har endret seg, i akselererende fart. I dette internasjonalt orienterte feltet er det nok nødvendig å forholde seg til at disiplinen har en egen tradisjon ved universiteter i USA, hvor den opprinnelig dannet et motstykke til nasjonallitteraturene og gjerne hadde et pensum som kunne sammenlignes med det mange norske studenter har møtt på basisnivå i allmenn litteraturvitenskap, altså preget av den vestlige kanon. Senere forsvant begrepet noe ut av syne i en periode da komparativ litteraturvitenskap, en retning med et annet teoretisk fokus, preget

Verdenslitteraturens geografier: Norge på det litteraere verdenskartet 1800-tallet er århundret da den skandinaviske litteraturen setter sitt store avtrykk på det litteraere verdenskartet, der forfattere som H.C. Andersen, Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Selma Lagerlöf og andre etablerer seg som internasjonalt kjente navn som bidrar til å løfte den skandinaviske litteraturen ut av periferien. 1 Denne omveltningen i litteraer synlighet og status utgjør det Narve Fulsås og Tore Rem omtaler som et skandinavisk øyeblikk i verdenslitteraturen, da skandinaviske forfattere, og saerlig Ibsen, gjør sin definitive inntreden på det europeiske litteraere markedet mot slutten av århundret. 2 Men 1800-tallet er også århundret da Skandinavia, og Norge, som vi skal konsentrere oss om her, for alvor blir et sted i litteraturen som både skandinaviske og ikke-skandinaviske forfattere fatter interesse for og begynner å ta i bruk litteraert. De tre tekstene vi ser naermere på i denne artikkelen, Mary Wollstonecrafts reiseskildring Letters Written During a Short Residence in Sweden, Norway and Denmark (1796), Victor Hugos historiske roman Han d'Islande (1823) og Theodore Mügges eventyrroman Afraja (1854), gir ulike eksempler på hvordan Skandinavia og Norden, eller snarere forestillinger om det skandinaviske, nordiske og nordlige, kom på moten og slo feste i europeisk litteratur på 1800-tallet. Gjennom slike litteraere representasjoner fikk Skandinavia en mer fremtredende litteraer eksistens 3 i 1800-tallets internasjonale litteraturmarked, som foregriper det skandinaviske øyeblikket i Fulsås og Rems betydning. Med litteraturgeografen Matthew Wilkens' begrep kan vi snakke om 1800-tallet som en periode i europeisk litteratur der det foregikk en økt «geografisk investering» i Skandinavia. 4 Denne siden av Skandinavias 1 I 1901 tildeles dessuten Nobelprisen i litteratur for første gang og bidrar til å gjøre Stockholm til et av maktsentrene i litteraturens verden. Se Pascale Casanova, La république mondiale des lettres.