Barns kommunikasjon med ulike typer kart -en progressiv tilnaerming til kartlesing (Bjerva, Graesli, & Sigurjónsson, 2010) InnledningKartlesing kan oppfattes som en naturlig og ukomplisert aktivitet uten større krav enn normalt syn og gjennomsnittlig intelligens (Keates, 1996). Forestillingen er ganske interessant, med tanke på hvor mange år med formell utdanning som er viet andre primaere verktøy for kommunikasjon i vårt samfunn, for eksempel språk. Videre har bruk av naturen alltid stått sentralt i Norge, og man skulle tro at nordmenn flest anser orientering som en viktig ferdighet i denne sammenheng. Forskningsresultater og mange "unødvendige" leteaksjoner etter folk som har gått seg bort, viser imidlertid at nordmenn flest har problemer med å finne frem i ukjent terreng (Vaagbø, 1997). Dette er også et felt som på langt naer har fått den plass i skolen som planverket forutsetter (Kvaase, 1999). Svaert få elever som går ut av grunnskolen behersker selv de mest grunnleggende orienteringsferdigheter (Isaksen, 2000). Nå-situasjonen bekrefter at det er et stort behov for å kaste lys over ferdighetsutvikling innen orientering.Orienteringsopplaering var i lang tid preget av den rasjonalistiske tradisjon med teoretisk tilnaerming (Kaarby, 1997;Sigurjónsson, 2007). Dette har vaert Vol. 5 Nr.

No abstract