No abstract

Bakgrunn: Hoftebrudd er en viktig årsak til sykdom og død med 1.3 millioner brudd årlig i verden og en fortsatt stigende insidens. Risikofaktorer er høy alder, osteoporose og skrøpelighet, og de fleste bruddene skyldes lav energitraumer på grunn av fall. Høy alder, nedsatt funksjon før bruddet og mannlig kjønn øker risiko for et uheldig resultat, mens fall utendørs er prognostisk gunstig.Utvikling av såkalt ortogeriatriske behandlingsmodeller for hoftebrudd som bruker teknikker og prinsipper utviklet i geriatrien er en måte å bedre prognosen for pasientene. Det er utviklet flere modeller:1. Konsultasjonsmodeller der pasienten på vanlig måte behandles i en ortopedisk avdeling, men får tilsyn og vurdering av geriater eller et geriatrisk team under oppholdet, og der teamet deretter foreslår tiltak til ortoped. 2. Modeller med felles ansvar der geriater og ortoped inngår i et team som utreder og behandler pasienten og legger en felles plan for videre oppfølging. 3. Geriatrisk team modeller der utredning og behandling (med unntak av selve kirurgien)foregår i en geriatrisk avdeling tilpasset bruddbehandling, og der ortopeder ansvarlig for operasjon, men ellers kun konsulteres ved behov. Målsetninger for studien: Overordnet mål for studien var å undersøke om bred geriatrisk utredning og behandling (CGC) ga en tilleggsgevinst sammenlignet med tradisjonell ortopedisk behandling (OC).Målsetninger for denne avhandlingen er:1. Å beskrive bakgrunn, utvikling og prinsippene bak de orthogeriatriske modellen og hvordan den skiller seg fra vanlig behandling (Artikkel I). 2. Å presentere kliniske resultat (Artikkel II): a. Mobilitet fire måneder etter bruddet (primaert endepunkt) b. Sekundaere endepunkt: i. Mobilitet etter en og 12 måneder, og p-i-ADL, kognisjon, frykt for å falle, stemningsleie og livskvalitet en, fire og 12 måneder etter bruddet, ii. Bruk av helsetjenester første året etter bruddet 3. Finne ut om effekten på mobilitet, p-og-i-ADL og kognisjon var avhengig av alder, kjønn, bruddtype og funksjon før bruddet (Artikkel III).Metode: Hoftebruddsstudien i Trondheim er en randomisert kontrollert studie basert på ortogeriatrimodell 3 ovenfor. Studien sammenligner standard ortopedisk behandling (OC) med ortogeriatrisk behandling i en egen enhet (CGC). Hjemmeboende pasienter 70 år eller eldre som klarer å gå minst 10m og som har et lavenergibrudd kunne inkluderes, mens pasienter fra sykehjem, høy-energi brudd, patologisk fraktur eller annen sykdom med forventede leveutsikter på mindre enn 3 måneder ble ekskludert. Behandlingen er basert på bred geriatrisk utredning (CGA) og gjennomføres av et tverrfaglig team bestående av geriater (overlege eller lege i spesialisering), sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut; teamet har regelmessige møter der det lages individuelle behandlingsplaner og settes mål for opphold og klargjør videre behov etter utreise samt behandlingsmål. Behandlingen er helhetlig og fokuserer på tidlig mobilisering, gjennomgang av den enkelte pasient med tanke på bakenforliggende sykdom, medisingjennomgang...

BackgroundGeriatric patients recently discharged from hospital experience increased chance of unplanned readmissions and admission to nursing homes. Several studies have shown that medication-related discrepancies are common. Few studies report unwanted incidents by other factors than medications. In 2002 an ambulatory team (AT) was established within the Department of Geriatrics, St. Olavs University Hospital HF, Trondheim, Norway. The AT monitored the transition of the patients from hospital to home and four weeks after discharge in order to reveal unwanted incidents.The aim of the present study was to describe unwanted incidents registered by the AT among patients discharged from a geriatric evaluation and management unit (GEMU) by character, frequency and stage in the transitional process. Only unwanted incidents with a severity making contact with the primary health care (PHC) necessary were registered.MethodsA prospective observational study with patients treated in the GEMU and followed by the AT was performed. Current practice included comprehensive geriatric assessment and management including discharge planning in the GEMU and collaboration with the primary health care on appointments on assistance to be provided after discharge from hospital. Unwanted incidents severe enough to induce contact with the primary health care were registered during the transitional phase and after discharge.Results118 patients (65% female), with mean age 83.2 ± 6.4 years participated. Median Barthel Index at discharge was 18 (interquartile range 16-19) and median Mini Mental Status Examination 24 (interquartile range 21-26). A total of 146 unwanted incidents were registered in 70 (59%) of the patients. Most frequent were unwanted incidents related to drug prescription regime (32%), exchange of information in and between the GEMU and the primary health care (25%) and service or help provided from the PHC (17%).ConclusionsDespite a seemingly well-organised system for transition of patients from the GEMU to their homes, one or more unwanted incidents occurred in most patients during discharge or four weeks post discharge. The study has revealed areas of importance for improving transitional care of geriatric patients.

The activPAL sensor system provides valid measures of postures and transitions in older people with impaired walking ability. Step counting needs to be improved for the sensor system to be acceptable for this population, especially at slow walking speeds.