Gjennom læreplanverket Kunnskapsløftet 2020 er bærekraftig utvikling innført som ett av tre tverrfaglige temaer i norsk grunnskole og videregående opplæring. Temaet er krevende for skolen, blant annet fordi bærekraftspørsmål er komplekse, tverrfaglige ut­fordringer preget av interessekonflikter og uten enkle løsninger. De knyttes til en rekke sammenvevde dimensjoner og omfatter fagkunnskap, normer, verdier, følelser og sosi­ale strukturer. Det er ikke gitt hvilken rolle literacy skal spille i bærekraftutdanning, og det er forsket lite på hvordan temaene uttrykkes i skoletekster. I artikkelen undersøker vi hvordan bærekraft som fenomen framstilles i 58 skriveoppgaver fra grunnskolens sam­funnsfag og naturfag og hvorvidt de tilrettelegger for kritisk og utforskende skriving. Med utgangspunkt i teorier om klimadiskurser (Leichenko & O’Brien, 2019), tradi­sjoner for miljøundervisning (Öhman, 2009) og retorisk toposanalyse (Bakken, 2006) identifiserer vi ulike diskurser om bærekraft i materialet. Analysene viser at bærekraft konstrueres som faktabaserte kunnskapsproblemer og som normative verdispørsmål, men at kompleksitet underspilles. Det finnes tegn i materialet til en pluralistisk diskurs hvor ulike hensyn, perspektiver og interesser gjøres eksplisitte, men diskursen realiseres ikke fullt ut. Studien danner grunnlag for en bred diskusjon om hvordan å legge til rette for kritisk utforsking og skriving i grunnskolens samfunnsfag og naturfag. Denne diskusjonen har blant annet implikasjoner for lærer­utdanning.