Women had a higher risk of LSP than men. Low education and poor support from superior and mental distress were found to be determinants of LSP.

BackgroundIn 2001, the Norwegian authorities and major labour market partners signed an agreement regarding ‘inclusive working life’ (IW), whereby companies that participate are committed to reducing sickness absence. Our main aim was to determine the effect of the IW program and work characteristics by gender on long-term (>8 weeks) sickness absence (LSA).MethodsSelf-reported data on work characteristics from the Oslo Health Study were linked to registry-based data on IW status, education and LSA. From 2001–2005, 10,995 participants (5,706 women and 5,289 men) aged 30, 40, 45 and 60 years were followed. A Cox regression was used to compute hazard ratios (HR) for LSA risk. The cohort was divided into an IW group (2,733 women and 2,058 men) and non-IW group (2,973/3,231).Results43.2% and 41.6% of women and 22.3%/24.3% of men (IW / non-IW, respectively) experienced at least one LSA. In a multivariate model, statistically significant risk factors for LSA were low education (stronger in men), shift work/night work or rotating hours (strongest in men in the non-IW group), and heavy physical work or work involving walking and lifting (men only and stronger in the non-IW group). Among men who engaged in shift work, the LSA risk was significantly lower in the IW group.ConclusionsOur results could suggest that IW companies that employ many men in shift work have implemented relevant efforts for reducing sickness absence. However, this study could not demonstrate a significant effect of the IW program on the overall LSA risk.

Women exhibited a higher LSM risk, but the associations with job exposures were stronger for men. This should be addressed when occupational health services give advice on preventive measures.

Et steg naermere individualisert behandling ved endometriecancer 2246Prognostiske markører kan identifisere potensielle mål for skreddersydd behandling ved endometriecancer.Endometriecancer er den vanligste formen for underlivskreft blant kvinner i den vestlige verden. De fleste tilfellene oppdages tidlig, og det er gode utsikter til helbredelse. Noen svulsttyper er likevel mer hissige, og kvinner med disse får hyppigere tilbakefall og dør oftere av sykdommen. Dagens klassifikasjonssystem, som brukes for å fange opp kvinner med behov for tilleggsbehandling utover operasjon, gir risiko for både over-og underbehandling, og bør forbedres. Biomarkører vil kunne bidra til riktigere valg av behandlingsmetoder og dermed økt overlevelse og faerre bivirkninger for denne pasientgruppen.De siste tiårene har man i kreftforskningen søkt å finne nye mål for behandling for pasienter med ulike krefttyper for å tilby mer målrettet behandling enn tradisjonell cellegift og strålebehandling.Jeg har i mitt doktorgradsprosjekt vist at ulike biomarkører (DNA-ploidi, østrogen-reseptor og phospho-stathmin (S38)) predikerer om pasienten har en krefttype som gir redusert overlevelse eller økt risiko for tilbakefall av sykdommen. Også en tidligere identifisert 29-gensignatur er i dette ph.d.-arbeidet validert i uavhengige pasientserier som en robust prognostisk markør ved endometriecancer. Alle de studerte markørene bidrar til å identifisere pasienter med økt risiko for død av kreftsykdommen, også blant pasientgrupper med antatt god prognose.Videre i prosjektet har jeg ved hjelp av genuttrykksdataanalyser identifisert en assosiasjon mellom flere av de studerte markø-rene og tumorbiologiske prosesser (epitelialmesenkymal transisjon og økt tumorcelleproliferasjon) samt andre potensielle angrepspunkt (f.eks. PI3K/mTOR) for ny, skreddersydd kreftbehandling.Resultatene gir grunnlag for å studere markørene videre i fremtidige kliniske studier for å evaluere om disse markørene identifiserer pasientgruppene som vil ha nytte av målrettet behandling. Dårlig arbeidsmiljø gir mer langtidssykefravaer 2246Arbeidsmiljøet har stor betydning for langtidsfravaer, men assosiasjonens styrke avhenger av kjønn, utdanningsnivå og diagnose. Kvinner hadde fordoblet risiko for langtidsfravaer sammenliknet med menn. Det var en sterk sosial gradient, målt med utdanningsnivå, på fravaersrisikoen. Manglende støtte fra overordnede og dårlig selvrapportert mental helse var klart assosiert med risiko for langtidsfravaer med psykiatriske diagnoser. Lav innflytelse over arbeidet, fysisk hardt arbeid, tunge løft og skift-eller nattarbeid var sterkt assosiert med risiko for langtidsfravaer med muskel-og skjelettdiagnoser, og spesielt for menn. Ansatte i IA-bedrifter hadde ikke lavere risiko for langtidsfravaer enn ansatte i bedrifter uten IA-avtale, men gruppene var ulike med hensyn til alder, kjønn og arbeidsmiljøforhold.Studien har avdekket viktige underliggende risikofaktorer for langtidsfravaer. Slike faktorer er viktige å identifisere med tanke på frafall fra arbeidsliv...