Freud's ‘The “Uncanny”’ (1919) has been the object of a singular growth of interest, though mainly outside the realm of psychoanalysis. The article owes its present prominence in the humanities to its reception and appropriation by readers associated with deconstruction, starting with Jacques Derrida, and continuing with the influential interpretations of Hélène Cixous (1972), Samuel Weber (1973) and Neil Hertz (1985). The present article discusses some characteristics of the deconstructive reception of ‘The “Uncanny”’, and points out the limitations it puts on the understanding of Freud's text.

Øystein Rottem arbeidet med Hamsuns romaner gjennom hele sitt liv som litteraturforsker og -kritiker. Innenfor Rottems virke ser ikke Pan ut til å innta noen sentral stilling, men hans Pan-studie ble gitt ut i tre forskjellige versjoner over et tidsrom på 16 år. Artikkelens resepsjonshistorie ser imidlertid ikke ut til å motsvare utgivelseshistorien. Når Rottems artikkel siteres, vises det til hans gjengivelse av Pan-resepsjonen (Wærp 1999, 215), eller hans uttalelserom romanpersonenes psykologi (Brøgger 1999, 201ff.). Når det gjelder hovedsynspunktene i Rottems artikkel, er det bare tilsynelatende en enkel oppgave å gjengi dem, og det er kanskje ikke urimelig å anta at dette er en av årsakene til den mangel på resonans de har støtt på iden senere Pan-litteraturen.Siktemålet med de følgende bemerkningene er ikke å diskutere hvorvidt de resultatene Øystein Rottem kom frem til som Panfortolker, er passende. I stedet ønsker jeg å ta utgangspunkt i to vanskeligheter som kan oppleves under lesingen av Rottems artikkel om Pan. Disse vanskelighetene kommer etter mitt syn spesielt tydelig til syne i Rottems artikkel, men har også generelle sider som av plasshensyn imidlertid bare kan behandles flyktig her.

Denne artikkelen er en diskursanalytisk orientert undersøkelse av noen trekk ved språkbruken i tekster rundt innføringen av den norske laereplanreformen, LK20. Artikkelen argumenterer for at sammenheng (med Laclau og Mouffes uttrykk) er et diskursivt knutepunkt i tekstene, og for at språket i tekster som «Overordnet del -verdier og prinsipper for grunnopplaeringen» preges av ekvivalenskjeder der enkelte ord gir fra seg noe av sin selvstendige betydning i identitetsrelasjonene som etableres mellom dem og uttrykk som kompetanse eller sammenheng. Samtidig som artikkelen beskriver trekk ved de makt-og meningsskapende prosessene som ligger bak laereplanreformen, forsøker den en metodisk nyorientering i norsk, tekstorientert laereplanforskning, idet fokus dreies fra dokumentenes påstandsinnhold mot deres språk og form -blant annet mot kontaktpunkter mellom dagligspråk og fagterminologi, og mot bruken av ordet 'og' som del av tekstenes meningsskapende praksis.

H. C. Andersen’s ‘The Snow Queen’ (1844) and its self-professed adaptation Frozen (2013) both maintain a combined focus on origins and development. I approach the two texts as narratives that explain aspects of human life by showing how they came into being – as accounts that, although not primarily historical, are still bound up with genealogical ways of thinking: how, and from what beginnings, do humans and their communities evolve? What happens in the transition from non-existence to being? In both texts, the northern setting is a requisite part of these narratives of development – in the dual sense of growth and emergence. In this article, I describe the interaction between the texts’ genealogical discourses and their northern settings. I also discuss how the two texts reflect and rephrase current and past discourses where northerness is associated with genealogical issues.