This article focuses on the Norwegian author Olaug Nilssens’ novel, Tung tids tale (2017). The novel is based on her experiences with her son who gradually grew autistic from the age of three. Until then he was an active communicating young boy, but gradually his ability to speak and communicate diminished. On a background of theories concerning the use of literature, and vulnerability theory, the literary close reading focuses on the narrative as well as the ethical dilemmas Nilssen and the first-person narrator find herself in. In this moment of crisis, she is crying out to the healthcare system and institutions for more help for herself, her son and the rest of the family. By focusing on both the affective, intimate and structural side of their situation, Nilssen’s novel is highly political.

No abstract

I regjeringens Demensplan 2020 legges det vekt på hvordan demensomsorgen skal ivareta personer med demens sin individualitet. Som strategi foreslås en økt bruk av «livsarket», en kort tekst som gir en oversikt over en persons viktige livserfaringer og preferanser. Sammenhengene mellom ønsket om å kjenne en persons livshistorie og det å kunne utøve tilpasset omsorg møtes i livsarket, og gir en pekepinn om idealer for vår tids forståelser av offentlig omsorg. Samtidig åpner bruk av livsarket opp for kritiske refleksjoner om fortellingspraksiser, fortolkning, representasjon og selvframstilling. I denne artikkelen diskuterer vi livsark som fortellende sjanger, og på hvilke premisser livsfortellingen får en sentral plass i senmoderne krav til individualisert omsorg. Vi trekker veksler på Eli Sol Vallersnes' debutroman Høstreise (2000) for å kontekstualisere denne diskusjonen. Vårt utgangspunkt er at fortellinger om levd liv og fortellinger om omsorg møtes i livsarket, og at det derfor kreves en etisk diskusjon om hva omsorg er og hva den tar utgangspunkt i, knyttet til forslaget om økt bruk av livsarket i demensomsorgen.

No abstract

No abstract