Det er alltid betydelige metodiske utfordringer ved slike studier. Mange studier er tverrsnittstudier som ikke kan si noe som årsaksforhold. Ofte er antallet deltagere relativt lavt, og seleksjon er dessuten en utfordring, da det oftest ikke er tilfeldig hvem som deltar i slike studier. Sosioøkonomi er en viktig konfunderende faktor, etter som de med høy utdanning og inntekt oftere deltar i kulturaktiviteter, samtidig som de også har bedre helse enn de som har mindre utdanning og lavere inntekt [12]. Definisjonen av begrepene kultur og kulturdeltagelse kan variere fra studie til studie, og det er brukt ulike helsemål, slik at det ikke er lett å sammenlikne resultatene.Ved befolkningsundersøkelser, dvs. innsamling av helsedata fra et stort antall personer, kan en omgå noen av disse utfordringene. Etter som utvalget deltagere er større, er representativiteten ofte bedre, det er lettere å kontrollere for sosioøkonomi og andre konfunderende faktorer, og en kan studere kjønns-og aldersgrupper for seg. Ved å sammenstille data mot helseregistre som Kreftregisteret, Dødsårsaksregisteret og andre, er det også mulig å studere effekten av kulturdeltagelse på sykelighet og dødelighet. Ved den tredje runden av Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT3, 2006-08) [13] ble spørsmål om kulturdeltagelse inkludert i et spørreskjema (skjema 2) som ble utlevert ved frammøte og innsendt i posten, og ca. 51 000 personer (54,1%) svarte på spørsmålene (Figur 1) [14]. Det ble demonstrert at kulturdeltagelsen var svaert ulik i ulike kommuner i Nord-Trøndelag, noe som i ettertid førte til at fylkeskommunen økte de økonomiske rammene på 1 mill. kroner for å styrke Den kulturelle skolesekken i enkelte kommuner, nettopp for å utjevne denne skjevheten (personlig kommunikasjon, tidl. fylkeskultursjef R. Kvalø) [15]. Data fra HUNT3 viste at de som var kulturelt aktive opplevde bedre helse, var mer tilfreds med livet sitt og erfarte mindre angst og depresjon [12].Definisjonen av kulturdeltagelse er imidlertid ikke enkel, saerlig når spørsmålene skal inkluderes i et spørreskjema som i HUNT. Også ved HUNT3 var det

SAMMENDRAGEpidemiologisk forskning har tradisjonelt hatt fokus på å studere utbredelsen av sykdommer, risikofaktorer og årsaksfaktorer, og med forebygging som et hovedmål. Forskning på helsefremming har som hensikt å undersøke hvilke faktorer som er vesentlige for å styrke helsa til enkeltmennesker og befolkninger, og undersøke hvilke ressurser som kjennetegner mennesker og samfunn som utmerker seg med god helse. Kunnskapen fra forsking om helsefremmende faktorer skal brukes til å styrke folks helse og mestringsfølelse, enten de i utgangspunktet er friske eller syke. Det er derfor vesentlige forskjeller på både tenkning og empiri knyttet til helsefremming sammenlignet med forebygging. Helsefremming er i dag blitt en viktig innfallsvinkel til helseutfordringer verden over, og i helsefremmende arbeid er politiske beslutninger og policyarbeid en viktig del av prosessene. Men helsefremmende tenkning har enda ikke fått ordentlig fotfeste innen epidemiologien. Målet med denne artikkelen er å beskrive mulighetene for å finne ny kunnskap om helsefremmende faktorer i norske befolkningsdatabaser, med Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag (HUNT) som et eksempel.I HUNT er det allerede samlet ei rekke helsefremmende faktorer, som fysisk aktivitet, kosthold, sans for humor, sosial kapital, livssyn og deltakelse i kulturaktiviteter, og flere studier er publisert. Opplevelse av sammenheng (sense of coherence) og engasjement er andre viktige helsefremmende faktorer. Sammenhengen mellom musikk og helse har vaert kjent lenge, og ei rekke studier har vist både nevrologiske, hormonelle, immunologiske, psykiske og sosiale effekter av musikk. Også for flere av de andre helsefremmende faktorene er det beskrevet biologiske effekter, og to oppfølgingsstudier av sans for humor har vist tydelig effekt på dødelighet.Konklusjonen er at epidemiologiske studier kan vaere viktige kilder til kunnskap om helsefremmende faktorer, og slike studier kan dermed gi vesentlige bidrag til folkehelsearbeidet. Det aller beste vil vaere å satse på triangulering av kvalitative (intervju), deskriptive (kvantitativ kartlegging/tverrsnittsstudier) og eksperimentelle (kausale) metoder, alle med fokus på utvikling av kunnskap om en bestemt faktor basert på data fra en og samme populasjon.This is an open access article distributed under the Creative Commons Attribution Licence, which permits unrestricted use, distribution, and reproduction in any medium, provided the original work is properly cited. INNLEDNINGEpidemiologisk forskning har tradisjonelt hatt fokus på å studere utbredelsen av sykdommer, risikofaktorer og årsaksfaktorer bak utviklingen av sykdommer. Dette gjelder også den epidemiologiske forskningen i Norge (1). Helseforskning med fokuset på hva som fremmer helse mer enn på forebygging av sykdom, føres ofte tilbake til Engel (2), som satte spørsmålstegn ved den biomedisinske modellens tilstrekkelighet for å forklare helseutvikling, og Antonovsky (3) som først presenterte begrepet salutogenese (Figur 1). Disse to publikasjonene er blitt stående som hjørne...