Det kjøpes lite tjenester til hjemmet. Vår kvantitative undersøkelse avdekker også stor motstand mot kjøp av tjenester i hjemmet. I den offentlige diskursen, derimot, fremstilles det som om slike tjenester etterspørres i økende grad. Artikkelen analyserer denne diskrepansen mellom diskurs, holdning og praksis. I denne studien søker vi å identifisere og analysere den offentlige diskursen rundt kjøp av tjenester i hjemmet. Diskursanalysen viser at tjenester i hjemmet inngår i en rekke polariserte diskurser om moral, fremskritt og kvinnekamp. Forskning på tjenestekjøp er en viktig referanse i disse diskursene, men funnene feilrepresenteres systematisk og støtter en forestilling om at både tilbud og etterspørsel etter tjenester til hjemmet er i rask vekst. Vi finner det vi har valgt å kalle en «diskursiv normalisering» i offentligheten, som står i sterk kontrast til det vi tolker som en moralsk praksis. Den peker på hvordan kjøp av tjenester bryter grenser mellom økonomiske sfaerer preget av ulike moralkodekser. Nøkkelord Kjøp av tjenester til hjemmet, holdning til kjøp av tjenester, motstand mot kjøp av tjenester, økonomiske sfaerer, diskursiv normalisering

Gullestad observerer og beskriver hjemmet som et felles prosjekt der husholdets autonomi er svaert viktig (Gullestad, 1984; 1992), men uten å analysere funnene i et slektskapsteoretisk perspektiv. Husholdstrukturen, og det generative, i det norske bilaterale slektskapsystemet utgjøres historisk og kontemporaert av en neolokal monogam kjernefamilie (Solheim, 2018). Etableringen av husholdet skjer imidlertid ofte ved en ambilokal praksis: Preferansen for å etablere seg naer én av parets slektsteder forklares gjerne affektivt ut fra naerhet til bestemor, og ut fra økonomiske og praktiske årsaker som tilgang til ressurser som arbeid, bolig og barnepass (Gullestad, 1984; Døving, 2003). Slektens ressurser er generelt vesentlige for husholdets viabilitetsyklus (Døving, 2007). Artikkelen tar utgangspunkt empiri fra Gullestads drabantbystudier fra Bergen, og mitt feltarbeid fra Torsvik, for å diskutere spenningen i det å framstå som en moderne, autonom og neolokal kjernefamilie, og samtidig vaere mottaker av ulike former for hjelp. Prosjekt kjernefamilie innbefatter også barnas framtid, og da saerlig barnebarn som en affektiv manifestasjon av familien over nye generasjoner. Barnas nyetablering av egne kjernefamilieprosjekter skaper dermed praktiske, økonomiske og affektive dilemmaer mellom generasjoner og affinale relasjoner.

No abstract