I denne artikkelen undersøkes ulikhetsskapende mekanismer i det norske boligmarkedet gjennom å analysere hvordan indikatorer på boforhold for vanskeligstilte varierer mellom storbyer og resten av landet i 2001 og 2015. Artikkelen gir en gjennomgang av litteraturen over utviklingen i boligmarkedet. Første del omhandler teoretiseringer av boligens skiftende rolle i velferdsstaten, og den økende vektleggingen av bolig som markedsvare på bekostning av dens funksjon som velferdsgode. Andre del tar for seg hvordan den urbane dimensjonen spiller en avgjørende rolle: Saeregne trekk ved urbane boligmarkeder i pressområder i stadig vekst, kombinert med utvikling i storbyers styring og naeringsgrunnlag, forsterker og bidrar til større forskjeller mellom by og land.Litteraturgjennomgangen videreføres av en empirisk analyse av hvordan indikatorer på boforhold for vanskeligstilthet varierer mellom storbyer og resten av landet og over tid. Indikatorene som anvendes her, er lav inntekt, trangboddhet og høy gjeldsbelastning. Datamaterialet er SSB sine levekårsundersøkelser fra 2001 og 2015 (EU-SILC). I analysen blir lineaere sannsynlighetsmodeller benyttet for å undersøke en «storbyeffekt» på indikatorene for boforhold knyttet til vanskeligstilthet. I tillegg analyseres samspillet mellom utvalgte uavhengige variabler for å undersøke om storbyeffekten er ulik for forskjellige grupper i utvalget.Hovedfunnene indikerer at enkelte grupper på landsnivå er blitt mer utsatt langs flere av indikatorene på boforhold for vanskeligstilthet. Analysen viser en generell storbyeffekt, både i 2001 og i 2015. En noe svakere generell storbyeffekt viser seg imidlertid å tildekke en mer markant storbyeffekt for enkelte grupper i perioden som undersøkes. Samlet antyder analysene en utvikling mot et tydeligere stratifisert boligmarked.