Gullestad observerer og beskriver hjemmet som et felles prosjekt der husholdets autonomi er svaert viktig (Gullestad, 1984; 1992), men uten å analysere funnene i et slektskapsteoretisk perspektiv. Husholdstrukturen, og det generative, i det norske bilaterale slektskapsystemet utgjøres historisk og kontemporaert av en neolokal monogam kjernefamilie (Solheim, 2018). Etableringen av husholdet skjer imidlertid ofte ved en ambilokal praksis: Preferansen for å etablere seg naer én av parets slektsteder forklares gjerne affektivt ut fra naerhet til bestemor, og ut fra økonomiske og praktiske årsaker som tilgang til ressurser som arbeid, bolig og barnepass (Gullestad, 1984; Døving, 2003). Slektens ressurser er generelt vesentlige for husholdets viabilitetsyklus (Døving, 2007). Artikkelen tar utgangspunkt empiri fra Gullestads drabantbystudier fra Bergen, og mitt feltarbeid fra Torsvik, for å diskutere spenningen i det å framstå som en moderne, autonom og neolokal kjernefamilie, og samtidig vaere mottaker av ulike former for hjelp. Prosjekt kjernefamilie innbefatter også barnas framtid, og da saerlig barnebarn som en affektiv manifestasjon av familien over nye generasjoner. Barnas nyetablering av egne kjernefamilieprosjekter skaper dermed praktiske, økonomiske og affektive dilemmaer mellom generasjoner og affinale relasjoner.