I denne artikkelen undersøkes betydninger av kulturarvsproduksjoner for barn og unge i Den kulturelle skolesekken (DKS), fortalt fra museumsformidlere som arbeider med synliggjøring av minoritetskulturer i Øst-Finnmark. Undersøkelsen kobler sammen flere felt innenfor det kulturpolitiske landskapet, der politikk om museer, barn og unge, nasjonale minoriteter, kulturarv og DKS tar form. For nasjonale minoriteter som kvener/norskfinner skal det tilrettelegges fra statlig hold for at gruppen kan uttrykke, holde på, og videreutvikle identitet, språk og kultur, saerlig for barn og unge. Fornorskningen av minoriteten utgjør et bakteppe for å forstå hvorfor kulturarv spiller en viktig rolle i pågående arbeide med å gjenreise og synliggjøre kulturelle uttrykk og lokale kunnskapspraksiser. Analysen viser betydningen av at museer tilbyr lokale og stedlige kulturarvsproduksjoner i DKS på kommunalt nivå, for å involvere arvtagerne i lokalsamfunnet. I hvilken grad DKS er det beste virkemiddelet for å fremme minoritetskultur problematiseres.Nøkkelord barn og unge, kvener, kulturarvspolitikk, museumsformidling, DKS