I dette kapittelet sammenlikner vi organisatoriske utfordringer knyttet til norsk og svensk forvaltning av dyrevelferd. Norge og Sverige prioriterer begge dyrevelferd, har omfattende dyrevelferdslovgivning på plass og er underlagt de samme EU-forpliktelsene på dyrevelferdsområdet (Sverige som EU-medlem, Norge som del av EØS). I Norge er ansvaret for dyrevelferd plassert i ett statlig tilsyn – Mattilsynet. Dette tilsynet har ansvar for inspeksjoner over hele landet, både i slakterier og hos dyreholdere, og har videre ansvar for å utarbeide og komme med forslag om nytt regelverk. Sverige har en forvaltningstradisjon med større autonomi lagt til fagmyndighetene. Ansvaret for dyrevelferd er fordelt på to sentrale statlige fagmyndigheter – Livsmedelsverket og Jordbruksverket – og på 21 regionale statlige myndigheter (länsstyrelser). I dette kapittelet viser vi hvordan slike forskjeller i organisering kan få konsekvenser for en koordinert og konsistent forvaltning av dyrevelferdslovgivningen.