Artikkelens formål er å bidra med rettssosiologisk innsikt i studiet av internasjonal strafferett og en dypere forståelse for ICCs -Den internasjonale straffedomstolens «krisetilstand». InnledningDen internasjonale straffedomstolen (ICC) er i krise, sies det. 1 Visstnok er den pepret med eksistensiell angst, rådvill på hva den er, hva den kan bidra med, og hvordan. 2 På den ene siden, er kanskje ikke dette så rart. Under traktatforhandlingene i 1998 av Roma-vedtektene ble domstolen belemret med de største ambisjoner: vedtektenes formålsparagraf knytter internasjonal straffeforfølgelse til «freden, sikkerheten og velferden i verden» ved å «hindre at slike forbrytelser forblir ustraffet» for den delen av menneskeheten som påfører «de mest ufattelige og grusomme ugjerninger som dypt ryster menneskehetens samvittighet». 3 Etter at vedtektene trådde i kraft og ICC begynte sitt virke i 2002, har ambisjonene til domstolen økt: kommentatorer, observatører, menneskerettighetsaktivister og andre transnasjonale aktører i det globale styringsfeltet av internasjonal politikkhumanitaer bistand, utviklingshjelp, fredsoperasjoner, osv.ser opprettelsen av ICC som kroneksemplet på «global rettferdighet». 4 Det knyttes an mot fremveksten av en ny type internasjonal retten «menneskehetens rett» som ikke utelukkende regulerer staters forhold men også oss mennesker imellom i en internasjonal orden. 5 Den internasjonale straffens begrunnelser finner stadig nye koblinger. Fra Nuremberg-tribunalets disiplinering av staters hevn til internasjonal rettslig gjengjeldelse i etterkant av andre verdenskrig, 6 til Roma-vedtektenes forankring i straffens avskrekkende og disiplinerende rolle, 7 er det i dag den internasjonale strafferettens ekspressive karakter som

Mens de straffe-og sikkerhetsrettslige aspektene ved terrorangrepet 22. juli 2011 har vaert grundig belyst i sakprosa og faglitteratur, har rettens mer generelle rolle i møte med 22. juli ikke blitt gjenstand for samme oppmerksomhet. Denne artikkelen skisserer en rettssosiologisk forskningsagenda ved å kartlegge de rettslige virkningene av 22. juli i lys av rettens møte med overlevende, minnearbeid og gjenoppbygging. Vi viser hvordan den norske staten og rettsapparatet i all hovedsak ser ut til å velge ordinaere virkemidler i respons til det ekstraordinaere 22. juli. Vi er interessert i hvordan retten fordeler ressurser og overprøver offentlige inngrep i sin reaksjon på 22. juli, og hvordan ulike aktører setter retten i spill i kampen om den autoritative fortellingen om 22. juli. På tross av at rettsliggjøring og rettslig mobilisering kan styrke rettigheter, viser våre foreløpige analyser at rettsliggjøringsprosesser også bidrar til å konsolidere sosiale og politiske konfliktlinjer, og kan vanskeliggjøre forsoningsprosesser i etterkant av 22. juli. Således er artikkelens formål å bidra til økt forståelse av rettens og rettssosiologiens rolle i møte med ekstraordinaere hendelser og av 22. juli som en rettslig begivenhet med konsekvenser for det norske samfunnet.